Enda en uke over, og enda en søndag overstått. Helgene er alltid ekstra travle for oss. Lørdager er det folk i hagen fra ni på morgenen som ordner klart for ris og bønner på ettermiddagen. Ungdommene er også her store deler av dagen og danser og har bibelgruppe. Klokka fire er det matutdeling, og det er fortsatt mellom 160-180 som kommer hver lørdag for et varmt måltid. Etter at det er ferdig og de er ferdige å rydde og vaske opp, blir ungdommene igjen for ungdomsmøte. Som regel lager vi en kake eller popper popcorn, og så snakker vi litt sammen og ser en film. Vi har begynt å ha det i underetasjen nå, som jeg syns er veldig greit. Da er det lettere å legge ungene selv om det er masse folk her.
Igår gikk strømmen akkurat idet vi skulle ta gulrotkaka ut av ovnen. Heldigvis har vi generator, så etter at Stig og gutta hadde brukt evigheter på å rigge opp lydutstyr og generator, så vi filmen Queen of Katwe. Det er en sann historie om ei ung jente som vokser opp i slummen i Uganda, men som gjennom en sportsmisjonær begynner å spille sjakk, og hele livet hennes blir forandret. Ungdommene kunne relatere til så mye i Phionas liv, og det var rørende å se hvor inspirert de ble av filmen. Jeg anbefaler alle å se denne!
Idag ble det brått endringer i ansvarsfordelingen vår for dagen, da Stig ble liggende over doskåla siden soloppgang. I skrivende stund ligger han fortsatt i samme tilstand, men forhåpentligvis er han bedre imorgen. På søndager kommer ungdommene rundt åtte for å rake hagen og gjøre klart til møte. Klokka ni er det bønnemøte, og allerede fra da begynner hagen å fylles med barn og etterhvert voksne som sitter å venter på at gudstjenesten begynner klokken elleve. Så mange barn og babyer å kose med!
Etter gudstjenesten hvor vår venn Peter prekte, innkalte jeg alle som er med i fadderprogrammet vårt til en samtale. Det var flere som ikke var her, men de får jeg snakke med senere i uka. Jeg spurte en og en om hvordan det går i familien deres, med bedriftene deres, og med økonomien deres. Mange av de har vi hjulpet med å starte egen bedrift, siden målet vårt er at de skal bli selvstendige etterhvert og at vi kan fortsette på lista over fattige som trenger krisehjelp for å komme seg på beina og få penger til mat og skoleutgifter. Jeg ble utrolig imponert og oppmuntret av å høre hvor bra det gikk med mange av de. Over hvor mange som hadde fått livene sine så forandret med fadderpengene de mottar, og med bedriftene de har fått hjelp til å starte. Vi har hatt mye undervisning om hvordan å være en god gründer, en god forvalter av penger, og hvordan å ikke kjøre bedrifter i grøfta. Flere av de har virkelig gjort en god jobb, og har greid å spare opp så mye penger at de har fått kjøpt murstein, blikktak, og sement for å forsterke husene sine før den kommende regntiden. Det er helt utrolig! Andre fortalte med tårer i øynene hvor takknemlige de er for at barna deres får råd til skolegang og mat på grunn av fadderpengene, og at den byrden er løftet av skuldrene deres.
Vi bruker mye tid på kommunikasjon og oppfølging av fadderfamiliene våre, og de som vi gir penger til. Det er viktig for oss å investere i de som greier å ta godt vare på dette økonomiske såkornet vi gir dem, og ikke bare sløser det vekk og ender opp uforandret. Det er nok av mennesker som er lutfattige men villige til å jobbe hardt for å komme seg ut av fattigdom med litt drahjelp. Det er også derfor vi kun har forpliktet oss til seks måneder om gangen med fadderfamiliene våre. Etter seks måneder har vi en ny evaluering hvor vi ser på hvordan det går med familien, og hvor vi gjør en vurdering på om vi skal fortsette å støtte de eller ikke. Alkoholisme er et stort problem i dette samfunnet, og noe som vi selvfølgelig ikke ønsker å bidra til. Selv om de prøver å skjule det, er det umulig å gjemme seg vekk når man lever så tett på folk som vi gjør. Før eller siden kommer sannheten fram. Det er derfor et par familier vi har bestemt oss for å slutte å støtte. I den ene familien selger mor sprit, og i den andre drikker far bort mesteparten av pengene de får. Det er alltid vondt å si nei til folk, men det er dessverre nødvendig av og til. Heldigvis har de aller fleste greid å virkelig tatt et stort steg i rett retning, og det er bare et tidsspørsmål før flere av bedriftene deres går så bra at de ikke lenger har behov for å være med i fadderordningen. Vi er så utrolig takknemlige til alle som er med og sponser familier og sponser startkapital til bedrifter, og som er med å forandrer livene til disse dyrebare menneskene her i Mnarani!
This post is also available in English
