Da er vi endelig hjemme i Kilifi! 14 t etter at vi reiste fra Gardermoen landet vi i Mombasa halv fire inatt lokal tid. Det var deilig å kjenne den varme, fuktige lufta igjen, og Leo utbrøt «Ah, så varmt og deilig! Nå trenger vi ikke å fryse lenger!».

Når man reiser med småbarn er det ikke alltid like enkelt å få seg litt søvn. Første halvdelen av den siste flyturen på åtte timer sov Sarah mens Esther og Leo var våkne (Leo sov et par timer). Når de endelig sovnet, var Sarah lysvåken. Heldigvis sovnet hun også etterhvert, slik at det ble en times tid med hvile på meg også. Bortsett fra det gikk reisen kjempefint. Luksus å reise med Turkish Airlines og kun ha én mellomlanding i motsetning til to og tre som er vanlig ellers.

Vi var hjemme i huset vårt halv seks, og da var mammaen og pappaen veldig klare for å stupe i seng! Jentene også forsåvidt, mens Leo ville rett på lekerommet og leke. Han ville helst bade og starte dagen med en gang, men vi fikk lurt ham i seng for litt søvn. Etter kun fire timer derimot hoppet han ut av senga og gikk rett til lekene sine igjen. Etter et par timer til våknet også Sarah og Esther, og da sto vi opp og gikk ned i hagen hvor en hel gjeng sto og ventet på å klemme oss og ønske oss velkommen hjem. For en gjensynsglede det var for både store og små! Tårene trillet på meg flere ganger, det var så utrolig godt å se de igjen. Jeg har savnet alle så mye!Litt senere kom også Peter og Harusi på besøk. De er to av våre nærmeste ledere som har hjulpet oss å holde hjulene i gang mens vi har vært i Norge. Harusi har bodd i huset vårt og holdt det strøkent, mens Peter har prekt på søndagsgudstjenestene og begge har vært tilstede for folk som trenger det. Joyce har også sørget for å holde matutdelingen ved like. Sarah var veldig glad for å være gjenforent med Harusi, og satt stille i fanget hennes lenge og kosa seg.

Vi har jo så utrolig mange venner, og jeg skulle ønske vi kunne kjøpe med oss gaver til de alle, men dessverre er ikke det mulig, selv om vi denne gangen har med oss mye sjokolade og diverse å dele med folk. Men noen få har vi kjøpt en liten ting til, blant annet kjøpte jeg snekkerblyanter til Peter, som er utdannet snekker og jobber mye med det enda. Han ble så utrolig glad, og sa sist han hadde sett snekkerblyanter var i 1993 da han jobbet for en italiensk mann! Esther kjøpte en dukke til bestevenninna si Hope, og broren fikk litt lego av Leo. Resten ligger fortsatt nedpakket i koffert. Huset har vært så fullt av folk at jeg er bare halvveis i utpakkingen. Imorgen skal jeg også dele ut litt gaver jeg har med til et par familier fra faddere, og det gleder jeg meg til:) De fleste av de har aldri fått en pakke, og de vet ikke engang hvordan de skal åpne den, og vet ikke hvordan de skal uttrykke seg. Men de blir så utrolig glade, og det er like rørende å se på hver gang.

Selv om været er i stor kontrast til det perfekte vinterværet vi forlot i Norge, så er det så utrolig godt å være tilbake. Hjemme! Ja, for dette føles virkelig ut som hjemme. Det enkle livet, levemåten, den evige sommeren, vennene våre, menigheten vår, det enkle huset vårt. Vi elsker det. Og vi føler oss så hjemme. Det blir bare mer og mer tydelig for hver gang vi er på besøk i Norge. Vi er på rett plass.

This post is also available in English