Tusen takk for alle gratulasjoner og hilsninger som vi har fått etter fødselen av Sarah! Vi koser oss utrolig mye med det nyeste familiemedlemmet, som er like rolig og fredfull nyfødt som de to andre har vært.
Det er nå gått fem dager siden fødselen, og det har enda ikke helt sunket inn. Det gikk så fort at før vi virkelig skjønte at fødselen var i gang så var den over. Jeg er så utrolig takknemlig for at det gikk så bra! Og jeg er stolt av meg selv, over roen jeg hadde både før og under fødselen. Og jeg er veldig fornøyd med valget jeg tok om å føde hjemme. Og ikke minst om å føde her i Kenya. Det vanlige for vestlige her nede, og også det de fleste forventet at jeg kom til å gjøre, er å dra til hjemlandet sitt for å føde. Og dersom man blir her, så drar man ihvertfall på det beste, dyreste privatsykehuset. Men valget om å føde i Kenya tok vi veldig tidlig. Én ting er at det hadde vært veldig upraktisk for arbeidet vårt sin del dersom vi hadde brutt opp og dratt hjem i 4-6 måneder, men vi tok også en bestemmelse på at siden vi har valgt å bosette oss her nede og leve livene våre her, så må det gjelde på alle områder. Vi kan ikke "flykte" hjem kun fordi det er tryggere og bedre hjemme i Norge. Det er en del av offeret som følger med det valget vi har tatt med å bosette oss her i Kenya. Og fordi bønn og det å stole på Gud er så essensielt i alt det vi holder på med, så har vi aldri hatt frykt eller bekymring knyttet til dette valget. Og det med rette! Dette har jo vært det enkleste, beste svangerskapet jeg har hatt av alle tre, og jeg har kost meg så utrolig mye. Og fødselen var jo så enkel at det var helt uvirkelig.
Det har også vært et veldig sterkt bevis for de lokale på våres lojalitet og hengivenhet til dem og det vi holder på med. Da vi reiste hjem til Norge i april var det mange skeptikere som snakket om at "ja, det var det vi visste, at de kom til å rømme hjem til slutt", "det er ingen hvitinger som syns det er bra nok her", osv. og det var mange som var overbevist om at vi ikke kom tilbake.
Da vi kom tilbake til Kilifi etter knapt seks uker, og etterhvert som de har sett meg mer og mer høygravid ute i landsbyen, har vi fått veldig mye mer respekt hos folk. Ryktene har gått i hele nærområdet, og alle vet hvem "hvitingene som gjør det på den lokale måten", er. Folk har kommentert mange ganger at de aldri har sett en hvit gravid dame her før, og tilogmed på markedet har jeg hørt folk kommentere om meg at jeg ser ut som en av de, i mine lokale klesdrakter over den store magen. Først og fremst så bor vi i et lokalt hus midt i landsbyen, og vi lever livene våre sammen med de lokale som alle andre, men så attpåtil velger vi å få baby her, og ikke minst føde hjemme! De fleste lokale tør ikke det lenger, fordi mange som føder hjemme har urent vann og lite kunnskap, og det kan fort gå galt. Så det var noe som folk syntes var veldig overraskende, og veldig modig. Alle er veldig stolte over den "hvite kenyanske" babyen som er blitt født i landsbyen deres. Da vi kontaktet landsbyhøvdingen for å dra og registrere fødselen, trengte vi ikke en gang å dukke opp for å vise fram babyen, fordi han allerede hadde hørt så mange vitner fortelle om fødselen, og han visste at det var sant.
Denne uka har det stadig vekk kommet folk på døra som vil hilse på og se den nye kenyaneren, og jeg har fått de beste komplimentene en misjonær kan få støtt og stadig; "nå er du virkelig en av oss!", "nå er du en ekte giriama (den lokale stammen)", "du er den første hvite jeg har hørt om som har født her", " og; "du har brutt alle stereotyper vi har om hvite mennesker!"
This post is also available in English
