Da er hverdagen kommet på plass igjen, og vi prøver å stake ut kursen for det nye året. Det er veldig flott å være våre egne sjefer og styre arbeidet vårt selv, men samtidig krever det veldig mye mer kontra å være under et lederskap som bestemmer mål, visjon og retning. Og ikke minst som styrer med det økonomiske, praktiske og papirarbeid. 

Vi har brukt mye tid i julen på å prøve å finne ut hvordan vi vil starte det nye året. Det er ikke noe automatikk i at vi starter der 2016 sluttet, kun fordi det gikk bra og ting fungerte. Vi er alltid ute etter å ikke etablere oss på ett nivå, men stadig gå framover og oppover inn i nye ting. Det kommer også til å skje nye ting dette året som også krever mye tid, blant annet at vi skal begynne med planlegging og bygging av hus og base. Det er en veldig tidskrevende jobb, først å i det hele tatt finne en god entreprenør som kan hjelpe oss med byggingen. Vi har spurt mye rundt, og det er en kjent sak at mange her i Kilifi er svindlere og det er vanskelig å finne gode entreprenører og arbeidere. De fleste vil ha 50/75% av betalinga på  forskudd eller etter halvgjort jobb, og så fordufter de og du står igjen med et halvferdig hus. Å finne pålitelige folk er som å lete etter nåla i høystakken, og vi kommer til å være veldig nøye og gå grundig fram for å passe på at vi finner den nåla. Og når bygginga først begynner, må det overvåkes nøye som tar mye tid. 

På grunn av dette, og fordi vi vil bruke mer tid på språklæring og å gå rundt i landsbyen og gjøre husbesøk, har vi bestemt oss for å kun ha de daglige møtene våre mandager og tirsdager framover. Da vi fortalte lederteamet vårt det igår sa Daniel at han ville gjerne fortsette å ha møter de andre dagene. Det tror jeg blir veldig bra, og det blir bra for oss å frigjøre oss litt og heller dukke opp når vi har mulighet.

En annen ting som vi hadde håpet å unngå, er som jeg skrev tidligere at visumet vårt går ut 16.februar. Da må vi ut av landet for å få nytt turistvisum. Det har tatt så lang tid for styremedlemmene våre å få ordnet politiattester, og det er fortsatt minst et par uker til de er klare. Med en behandlingstid på NGO søknaden på opptil 60 dager, for deretter å måtte søke visum, rekker vi det ikke før 16.februar. Vi er derfor nødt til å desverre kjøre til Nairobi på onsdag for å fornye passene til ungene på den norske ambassaden. To uker senere må vi tilbake for å hente de, og da må vi ta en veldig dyr svipptur til Etiopia. Vi hadde veldig håpet å unngå dette da det er sure penger, men det greide vi desverre ikke… Det er utfordrende å bo i et land hvor alt av papirarbeid og byråkrati tar evigheter. 

Men, vi får bare ta det med et smil og ihvertfall være glad for at vi har fått fikset aircondition før den 10-11 t lange kjøreturen til Nairobi!;-)

Vi gleder oss til mange flere slike øyeblikk i 2017!

This post is also available in English