Idag er det tre måneder siden vi tok toget fra Oppdal til Gardermoen, satte oss på flyet med våre viktigste eiendeler pakket i fire kofferter, og flyttet til Kilifi, Kenya. For en reise det har vært.
Det føles ut som om vi har bodd her mye lengre enn tre måneder, og det har skjedd utrolig mye på den korte tiden. Vi er så utrolig takknemlig over hvordan Gud har ledet våre steg, og hjulpet oss å funnet oss til rette så raskt på Swahilikysten. Vi har fortsatt en lang vei å gå, og vi har enda ikke gjort noe «håndfast» som å bygge brønn, kjøpe tomt eller starte en kenyansk organisasjon, selv om vi er i prosessen med å få til alle de tingene. Byråkrati er en veldig langtekkelig og vanskelig prosess, selv om vi er langt framfor skjema på å få til disse tingene.
Likevel har det skjedd mange ting siden vi kom. Vi har fått et fellesskap med trofaste, nære venner. De er blitt som disipler, og har alle fått en ny forståelse av Guds godhet og kjærlighet, og forandrer gradvis familiene og nabolaget sitt. Ikke bare lærer de om Jesus, men også om nestekjærlighet, og hvordan være gode foreldre og gode mennesker.
Esther og Leo har fått seg mange gode venner, og er så flinke til å vise kjærlighet og omsorg!
Vi mater de fattige og hjemløse i lokalsamfunnet vårt med ris og bønner hver uke, og har undervisning og møte for de som vil lære mer hver ukedag. Utallige mennesker har blitt helbredet fra forskjellige sykdommer og plager, og hele tiden kommer det nye folk som hører ryktene om det som skjer.
Vi har adoptert to familier i kriserammede Bamba som daglig får mat og som kan overleve tørken på grunn av vår hjelp. I tillegg har vi også adoptert en familie i nabolaget vårt som vi støtter med mat. På bildet over ser du Agnes, Fathoma og Rehema som er en del av adoptivfamilien vår her i Mnarani.
Vi har fått vår hjemløse venn Daniel av gaten og inn i en leilighet, og igår fikk han med vår hjelp nytt ID-kort som gjør at han har rettigheter og kan få seg en jobb.
Idag fikk vi også en annen hjemløs, Robert, av gata. Han flyttet på gata som sjuåring da foreldrene hans døde, og han skilte lag med søstra si og prøvde å ta vare på seg selv. I femten år har han angret på den avgjørelsen, og gått med en stor sorg og savn etter sin søster, sin eneste gjenlevende familie. Da Daniel bodde under treet ved søppeldynga, var ikke Robert en snill kar, men han brukte å stjele fra Daniel. Han overtok etterpå Daniel sin plass under treet da Daniel fikk seg leilighet. Han begynte da å komme på møtene våre, og ble etterhvert forandret. Han tok imot Jesus, og bad Daniel om tilgivelse, og de er nå bestevenner. Robert brukte aldri å be oss om noe, selv om han hadde verken bosted eller mat, og kun ett hullete antrekk. Det eneste bønneemnet han kom med, var om vi kunne be Gud hjelpe han å komme i kontakt med søstra si.
Bare noen dager senere hadde Stig en undervisning hvor han lærte folk å høre ifra Gud. Under bønn fikk Robert en visjon hvor han så søstra si, og navnet på byen hun bodde i! Hvor utrolig er ikke det! Bare fantasi tenker kanskje noen, men hvor utrolig er det ikke at etter femten år forteller Gud ham navnet på en helt ukjent by hvor søstra bor? Og vet du hva; det stemte! Robert gikk og snakket med en politimann, og fortalte ham pikenavnet hennes og hvilken by han trodde hun bodde i. Det er en by i vest-Afrika, 84 mil herifra. Politimannen ringte politiet i den byen, og de fikk stadfestet at hun bodde der, og Robert fikk telefonnummeret hennes. Etter femten år uten kontakt og uten å vite om den andre var i live, fikk de endelig snakket med hverandre igjen. Det er så stort, og jeg får tårer i øynene bare av å skrive det. Søstra er gift og har barn, og ble så glad for å høre fra Robert, og hun inviterte han til å komme å bo med de. Robert har jobbet hardt hver eneste dag de siste par ukene med å samle plastikk fra søpla som han selger for noen få kroner, for å prøve å spare opp til bussbilletten til søstra som koster ca 250 kr. Han forventet at dette kom til å ta mange måneder.
Men igår fortalte vi Robert at vi ville hjelpe han med å dra til søstra si. Vi gav han mer enn nok penger til reisen, nye klær og en brukt mobil mamma og pappa hadde med. I tillegg kjøpte Daniel ham en ny bukse:) Robert ble nesten på gråten av glede, og sa han ville reise med første buss.
Så idag sendte vi Robert avgårde. Daniel fulgte ham til Mombasa for å passe på at han kom på rett buss, og siden han nå har fått mobil kan han ringe oss når han er trygt fremme og holde kontakten med oss. Vi kommer til å savne Robert veldig, men vi er så utrolig glade for denne solskinnshistorien, og for at Robert har fått et hjem og familien sin tilbake! 
Nå er vi spente på hvem som er nestemann til å flytte inn under dette treet ved søppelplassen…;-)
Det har skjedd mange ting på tre måneder, og likevel er dette kun en forsiktig begynnelse. Vi er så forventningsfulle til de neste tre månedene! For et spennende liv vi får lov å leve!
This post is also available in English
