Selv om vi er utrolig slitne etter ei veldig lang og hektisk uke, så syns vi virkelig at det er så gøy å være her og gjøre det vi gjør! Daglig blir nye mennesker overrasket over det budskapet vi kommer med om at Gud er en god Far som elsker dem, og at Han bryr seg om alle; også de fattige, utstøtte og forhatte i samfunnet. Og ikke minst at vi viser det i praksis ved å dele ut mat til de fattige, bry oss om de, og bli venner med alle. Det er også overraskende for folk at Jesus ønsker ikke bare å frelse, men i tillegg helbrede de. Veldig mange har sagt til oss at dette er helt ny kunnskap for de fleste, og at det er ingen kristne som har kommet og gjort det vi gjør før. Vi føler oss privilegerte som får være med å vise den ekte Gud til folket her i Kilifi!
Denne uka har vi startet ukedagene med å besøke vennen vår Daniel som bor ved søppeldynga. Vi drar dit hver morgen klokken ti og har med litt mat til Daniel og de som dukker opp. For hver dag har det kommet nye mennesker som har fått høre om Jesus, og de fleste har blitt helbredet. På torsdag ble også tre stykk frelst og tok imot Jesus! Igår kom det tre nye damer, som hadde med seg til sammen åtte barn. Det var flott å se hvor oppmuntret de ble av ordene Stig delte, og bare av det at vi kom med litt mat og ville ha fellesskap med de. Jeg ble så glad av å få kose og elske på de små barna som kom!
Etter det dro vi til den lokale ungdomsskolen, hvor Stig har blitt invitert til å ukentlig undervise elevene i én klassetime om Jesus! Er ikke det herlig? Han får lov å snakke om akkurat det han vil. Det gikk veldig bra å ha med ungene på begge deler, men nå hadde vi vært ute i nesten tre timer, og ungene var svette og slitne. Vi dro derfor hjem for å spise lunsj mens Stig gikk til et muslimsk par i landsbyen som hadde spurt etter forbønn.
De tok Stig med seg inn i ei lita jordhytte bakom huset sitt hvor en gammel mann lå forkrøplet i sengen. Han hadde hatt slag for fire måneder siden, og var lam i hele kroppen bortsett fra litt bevegelse i armene. Han hadde også afasi og kunne ikke snakke bortsett fra litt uforståelig mumling. Han har ikke fått noe form for opptrening eller hjelp siden slaget, og lå med føttene stivnet i fosterstilling og med voldsomme smerter. Han hadde også store smerter i magen og urinrøret, og han har kateter, siden han ikke greier å bevege seg.
I tillegg hadde han store trykksår overalt på hoftene og rumpa. Idag var jeg og ungene med dit, og jeg ble så trist da jeg så de dype, råtne trykksårene som de lokale sykepleierne kommer hver tredje dag og ikke gjør noe annet enn å stappe bomullsvatt nedi!!
Det var rørende å se håpet i øynene til mannen da Stig kom tilbake, for inatt hadde han hatt sin første smertefrie natt og sovet kjempegodt for første gang siden slaget. Han hadde også for første gang på lenge spist godt idag. Ikke minst så ble taleevnen hans momentant forbedret etter forbønn igår, og han kan nå snakke fullstendige, forståelige setninger! Hele familien var så oppmuntret og forbløffet og sa det var virkelig et mirakel, og de sa vi var velkommen tilbake hver eneste dag.
Kunnskapsnivået her er så sørgelig lavt. Jeg spurte de pårørende om de eller sykepleierne visste hvorfor han hadde disse store åpne sårene. Men det var det ikke ingen som visste. Jeg informerte de om hvorfor man får trykksår, og hvor viktig det er å snu han. Jeg viste dem hvordan de kunne endre om så bare litt på liggestillingen hans for å lette trykket. De ble veldig forbauset, og sa de skulle gjøre det, men jeg tviler på at det skjer… Imorgen skal vi ihvertfall på butikken og kjøpe et par puter til han, så skal jeg demonstrere litt for de, og prøve å gjøre det lettere for de å forstå. Men med mindre det skjer et mirakel så blir ikke disse sårene legt. De var dype, illeluktende og hadde ingenting annet over dem enn bomull…
Jeg gleder meg til å følge denne mannen videre, og hjelpe han så godt vi kan. I framtiden drømmer vi om å starte et eldrehjem på basen vår, da det er et stort problem her at eldre mennesker blir dårlig tatt vare på når de er blitt gamle og syke. Jeg har jobbet i flere år på sykehjem, sykehus og i hjemmetjeneste, og jeg har en sånn kjærlighet for eldre mennesker. Jeg har så lyst til å bidra til å gi de ikke bare en verdig, men en god slutt på livet!
Som dere skjønner så er det nok av ting å gjøre og behov å ta tak i her. Vi har begynt å få kontinuitet på ting, og vi har nok åpningsdører til å fylle dagene med arbeid. Vi har mange ting på gjøremålslista, og vi vet at det er mange flere hjemløse og gatebarn som vi ikke har møtt enda. Vi ønsker å dra inn i slummen og de fattigste områdene av byen enda mer, og jeg har også et stort ønske om å hjelpe de prostituerte her. Det er mange av de, og mange er unge jenter langt under seksuell lavalder som selger seg for fire norske kroner… De kommer ikke ut i gatene før nærmere midnatt, og siden vi ikke har noen som kan passe ungene og det ikke er trygt for meg å dra ut alene på kveldstid, må vi vente til vi enten får hjelp, eller noen kontakter så vi kan treffe de på dagtid. Men vi er trygg på at Gud åpner de rette dørene til rett tid.
Dette er barnebarnet til den eldre mannen, som inviterte oss hjem for å be for han. Hun var vitne til at flere av venninnene hennes ble helbredet i gata da Stig bad for dem, og ville veldig gjerne at den samme Jesus skulle komme og hjelpe hennes familie.
Nå er klokken allerede ti, og det er bare å hoppe i seng og gjøre seg klar til å dra i kirka klokken 07 imorgen. Om det er mandag, lørdag eller søndag så starter dagen tidlig her. Jeg kan ikke påstå at jeg er så stor fan av det, men vi prøver å tilpasse oss og venne oss til å legge oss tidligere;)
This post is also available in English
Trackback/Tilbaketråkk