I noen øyeblikk føler jeg meg som en supermamma, en som klarer alt. Når jeg sjonglerer en unge på hver arm i tillegg til et par bæreposer på tur ut av butikken. Når jeg koser og stryker på en unge i hver armkrok som ikke vil noe annet enn å være hos mamma, i mens jeg prøver å unngå at ettåringen legger seg oppå babyen i et forsøk på å komme så nært meg som mulig. Når jeg løper mellom å stappe inn smokken, lage mat, hjelpe ettåringen med alt mulig, brette klær, bysse baby og rydde – samtidig. Når jeg i tur og orden skifter bleie, kler på, mater og leker, og har full kontroll på blide, fornøyde barn.

20131127-223150.jpg

Men så faller jeg raskt ned på jorda igjen når jeg føler jeg ikke strekker til og får dekt begge barnas behov i tide, eller ikke greier å holde leiligheta ren og ryddig, er trøtt og sliten og ikke er ajour med alt jeg trenger å gjøre. Da skulle jeg inderlig ønske jeg hadde flere armer, flere timer i døgnet og superkrefter. Men siden det er ganske urealistisk at det ønsket går i oppfyllelse til jul, så får jeg prøve å bli flinkere til å være effektiv og til å prioritere bedre. Og slå meg til ro med at jeg ikke kan være supermenneske og ha full kontroll på alle områder til enhver tid.

Noe som rykker høyere og høyere opp på gjøremålslista mi og som faktisk nå begynner å haste litt, er å få avgårde søknaden vår til Iris Ministries, og søke om visum, i tillegg til å nøste opp i alt det praktiske og papirarbeidsbiten rundt reisen. Det er utrolig mye som trenger å gjøres, og jeg har rett og slett ikke hatt overskudd eller tid til å gjort noe med det i det siste, og har bare lukket øynene og skjøvet det foran meg. Så nå må jeg prøve å gire opp et par hakk så vi kan komme oss avgårde til Mosambik snart!

Det merkes at vi bor lite og trangt, og det tærer på oss alle. Heldigvis så er det kun få måneder igjen, og det er det vi klamrer oss til;-) På tross av  at vi bor trangt og at det er veldig travelt så syns jeg overgangen fra ett til to barn har gått utrolig bra. Esther er fortsatt kun god og kjærlig, og Leo er rolig og snill. Eller, han griner ikke, men helt stille er han sjelden. Han grynter, knirker og «bråker» mye, og lager høylytte koselyder. En skikkelig barsk, brysk guttebaby!

Idag har vi vært på helsestasjonen hvor Leo har tatt sine to første vaksiner. Siden vi skal reise til Afrika må han få vaksinasjonsprogrammet litt tidligere enn vanlig, i tillegg til å ta Hepatitt B og BCG vaksine. De to sistnevnte fikk han idag, og jeg hadde selvsagt ikke gledet meg til dette, men det gikk over all forventning! Maks fem sekunder med gråting – jeg overdriver ikke! – og så gryntet han litt bryskt og falt i søvn. Jeg var helt satt ut over hvor fint han tok det. Tøffe, modige, løveungen min!<3 Hele 5,1 kg og 58 cm lang var han blitt også. Utrolig fascinerende hvor stor forskjell det kan være på to barn som mates med samme melka;-) Dette er en skikkelig plugg!

20131127-221527.jpg

 I hjemmestrikket selebukse (ovenfor), og hjemmestrikket vest (nedenfor)

20131127-221617.jpg

 

 

This post is also available in English

%d bloggere liker dette: