Del 1
Menigheten vår har vært gjennom en interessant reise de siste tre årene. Før jeg forteller de siste nyhetene, vil jeg raskt oppsummere reisen vår hittil.
Da vi flyttet til Kenya i august 2016 uten å kjenne en eneste sjel, begynte vi med å gå på den lokale søppelfyllingen som var et par hundre meter unna, å gi mat til de hjemløse som bodde der og lese Bibelen sammen med de. Vi hadde daglige samlinger der under et tre, og flere mennesker begynte å komme.
Gud forsørget oss med en tolk, som gjorde at det vi sa ble bedre forstått. Det var hovedsakelig hjemløse, arbeidsledige og analfabeter som kom på disse møtene, og mange av de kunne ikke et ord engelsk. Noen kom med ei underernært og veldig syk jente på ett år, som hadde spydd opp alt hun hadde fått av fast føde hele livet. Hun ble helbredet, og folk kunne raskt se den ubenektelige forandringen i livet hennes. Folk fortsatte å komme, og skyggen av treet vi satt under ble ikke nok, så vi flyttet 50 meter unna til et større tre.
Her begynte vi med ukentlig utdeling av ris og bønner, og fortsatte med de daglige møtene våre. Vi hadde en fantastisk tid. Vi hadde få ressurser, og hadde ikke råd til å hjelpe mennesker med alle de uendelige behovene de kom med. Det eneste vi kunne gjøre var å be for de. Og store mirakler skjedde. Hjemløse mennesker fikk jobb og et sted å bo på dagen. De ble gjenforent med familiene sine.
En sterk historie var at det var en mann som hadde vært hjemløs i flere år, og han hadde nylig flyttet til søppelfyllinga. Han gravde daglig gjennom søpla for å lete etter noe å spise. En kveld spiste han noen gamle bønner han fant. De var selvfølgelig dårlige, og han fikk så utrolig vondt i magen etterpå og lå og vred seg i smerte hele natta. Han fikk så nok, og var så deprimert og lei av livet sitt, at han bestemte seg for at han ikke ville leve mer. Han skulle ta livet sitt den dagen. Den morgenen gravde han i søpla igjen, og fant noe tau som han prøvde å lage ei løkke med så han kunne bruke det til å henge seg med. Mens han gjorde det, kom ei dame som var med på samlingene våre forbi, og så han. Hun inviterte han hjem på frokost, og oppmuntret han til å være med på samlingen vår som skulle være kl 10. Han ble utrolig overrasket og rørt, og fikk endelig en varm kopp te og fersk mat. Da de kom på samlingen vår, var han oppløst i tårer, og bad om forbønn, for han var så håpløs og greide ikke leve slik lenger. Vi bad for han, og ei i samlingene våre følte Gud sa hun skulle invitere han på både lunsj og middag, hver dag, fram til Gud gav han en jobb! Ei annen sa hun kjente at hun ønsket å betale for denne ekstra maten! Helt vilt! Dette er jo fattige folk som nesten såvidt har nok til seg selv. Han gav livet sitt til Jesus, og begynte å komme daglig på møtene våre og be sammen med oss. Før det hadde gått ei uke, etter fem dager, hadde han fått seg jobb. Som er et mirakel i seg selv her i Kilifi hvor arbeidsledigheten er skyhøy. Han fikk til og med bedre minstelønn enn gjennomsnittlig! Et par dager hadde han fått seg en hybel han hadde råd å flytte inn i, og på ei uke ble livet hans snudd helt opp ned. Er ikke det rått!
Vi fortsatte å møte slik, hver dag, i åtte måneder. Gruppen vår vokste og vokste, og folk maste om vi kunne starte med søndagsgudstjenester og ha en formell menighet. På den tiden var det vanskelig, for vi hadde ikke noe sted å være, og det var utfordrende å sitte ute i lengre tider, med maur og insekter som kryper på deg. Men i juni 2017 flyttet vi inn i et større hus, 100 m nærmere vennene våre og samlingsstedet vårt enn der vi bodde før. Vi ventet nå en til baby, og den lille leiligheten med to små soverom og ingen uteplass ble for smått. Det var ikke plass for gjester eller middagsbesøk, og det savnet vi.
Dette ble så langt, at jeg tror jeg deler det opp i flere deler.
…. Del 2 kommer…..
This post is also available in English
