Jeg er så forelsket i stedet og menneskene her. For et privilegium å få gråte med de som gråter, lide med de som lider, trøste de som sørger, bringe kunnskap til de kunnskapsløse, og vise kjærlighet til alle; fattige og rike, fiender og venner. Jeg elsker å bo her, og det er utrolig tilfredsstillende å se liv forvandlet og mennesker finne tilgivelse, fred, glede, og kjærlighet. At de også ser hvordan vi elsker alle rundt oss og at de blir inspirert til å gjøre det samme.
De siste par ukene har jeg følt at jeg har fått et gjennombrudd i språklæring, og jeg forstår mer og mer swahili. Det er utrolig gøy, og det gjør at det blir enda enklere for meg å bli kjent med folk uten å måtte ha med meg Joyce som tolk. Nesten daglig de siste ukene har jeg gått rundt i landsbyen og besøkt folk, enten sammen med venner eller alene. Det er veldig gøy at jeg endelig kan ha en kort samtale på swahili, og jeg har blitt kjent med så utrolig mange nye mennesker på disse ukene.
For et par uker siden kom en mann på søndagsmøtet vårt, som heter Jesse. Kona hans har gått i fellesskapet vårt i mange måneder sammen med sønnene deres, men vi har aldri møtt mannen før. Uka før ble sønnen lagt inn på sykehus med mistanke om hjernehinnebetennelse. Vi tok med oss et par venner og dro hjem til de for å be sammen med familien og hadde en fin tid sammen. Den søndagen på møtet hadde Jesse et sterkt personlig møte med Guds kraft, han ble helbredet for kroniske smerter og valgte å gi sitt liv til Jesus. Han ble værende igjen lenge etterpå og snakke med Stig, og han gråt og fortalte hvor overveldet han var av kjærligheten han hadde opplevd. Selv om han var veldig takknemlig for å bli helbredet, så var det som rørte ved hjertet hans mest, og det som vitnet mest om Jesu kjærlighet for han, det at vi besøkte de i hjemmet deres. Han syntes det var helt utrolig rørende at vi hadde sett de, prioritert de, og brukt tid på å besøke de i deres nød. Han hadde gått i en annen menighet for flere år siden, men da han ble blakk og ikke hadde råd til å gi penger til menigheten mer, var han ikke ønsket der lenger. Da sønnen ble syk ringte han pastoren og spurte om forbønn, men han gadd aldri å komme. Men vi hadde besøkt han tilogmed uten at han hadde bedt om det, i deres ydmyke lille hjem, og han følte seg så elsket og sett. En så enkel handling kan bety så mye. Bare å få føle at noen ser deg og verdsetter deg på tross av hva du kan tilby eller hvem du er. Bare av den enkle grunnen at man ønsker å vise kjærlighet. 
På to små rom på 6 kvm bor de tre voksne og fire barn. Det er ganske utenkelig for en nordmann hvordan det er! Her er stua, og i bakgrunnen er soverommet/kjøkkenet. Do er felles med de ti andre rommene i bygget. 
This post is also available in English
