En av mine dypeste lengsler, og det jeg elsker mest, er å prøve å være en mor for de som ikke har en mor, og elske de som ingen andre elsker. Jeg prøver å fokusere på å stoppe for den ene framfor meg hver dag, som vil si å alltid SE mennesket jeg møter, se dem i deres nød, sorg og behov i akkurat det øyeblikket, og sørge for at de føler seg elsket.
De siste dagene har jeg prøvd å virkelig SE Agnes og hennes småsøstre, og ikke bare haste forbi og hilse raskt når jeg møter de. Etter å ha gravd litt i saken og snakket med naboer har jeg funnet ut at hjemmesituasjonen deres er mye verre enn hva jeg trodde. Tidligere i år støttet vi familien deres med mat i fem måneder og skolegang i ett år, etter innsamling på initiativ fra svigerfar i Mo i Rana. Da gikk det etter hva vi hørte bra med de en periode, og de fant et sted å bo, og vennene vår hjalp mamma Agnes med å finne en bedre betalt jobb enn de tre kronene hun tjente daglig. Hun fortalte oss at hun fint greide å brødfø familien sin etter det. Jeg har egentlig bare holdt de litt halvveis på avstand etter det fordi vi har hatt det så travelt, og har bare tatt moren på ordet når hun har sagt at de har det bra.
De siste dagene har jeg derimot virkelig sett Agnes, lagt merke til sorg, fortvilelse og skam i øynene hennes. Jeg har da stoppet opp og fått tolket så jeg fikk snakket ordentlig med henne, og forhørt meg med naboer om leveforholdene hennes. Det viser seg at de overhodet ikke har det bra. Moren har gått tilbake til sin gamle jobb av ukjente grunner, som vil si at de har 50 NOK å leve av i mnd etter at husleie er betalt.
Tilogmed her hvor du kan kjøpe ugali og bønner ganske billig, så er det ikke nok til å spise mat hver dag. Moren er borte fra tidlig morgen til kl åtte om kvelden, så det er Agnes som må ta seg av søstrene sine, og prøve å skaffe mat til dem. Ofte går hun og tigger ved et lokalt spisested etter rester som minste søstera på to år får, fordi hun gråter når hun er sulten, mens det har de to eldste lært seg ikke nytter.
Selv om vi har betalt skolegangen for de alle tre, så gidder ikke mora gjøre de klar og sende de på skolen før hun går på jobb om morgenen, så de har bare vært hjemme etter at skolen åpnet etter ferien for tre uker siden. Det er stadig forskjellige unnskyldninger, forrige uka var det visstnok at ungene ødela blyantene sine, og hun orket ikke kjøpe nye. Da Wazi fortalte meg det ble jeg sint og sa at det var uakseptabelt at hun ikke sendte de på skolen når vi faktisk har betalt for de. Vi har utallige andre venner som ikke har råd til å sende ungene sine på skolen, men som vi ikke har råd til å hjelpe, og Mama Agnes kan ikke sløse bort sjansen hun har fått. Wazi hadde videreformidlet det, så neste morgen hadde hun sendt de på skolen, og de har gått hver dag denne uka.
Dette brede smilet til Agnes da vi tok henne med på Fun Day på hotellet forrige lørdag rørte meg dypt. Å se hvor mye det betydde for henne bare å føle seg elsket, inkludert og å gjøre noe morsomt. Jeg har bedt vennene våre inkludere de og ta de med seg når de besøker oss, og jeg har et par ganger denne uka gått og hentet de etter skoletid og tatt de med hjem og servert de lunsj. De var utrolig sjenerte i begynnelsen og turte såvidt å spise, og Agnes måtte ha venninna si sittende ved siden av seg.
Det er hjerteskjærende med alle de triste skjebnene vi er omgitt med. Vi prøver å hjelpe så godt vi kan, en etter en, men det er ikke enkelt når vi kun er én familie som ikke har uendelige ressurser. Jeg har fått flere spørsmål om vi har noen fadderbarnordning, og jeg har faktisk vurdert om vi skulle prøvd å arrangert det. Vi har uendelig mange fattige og lidende familier bare her i nabolaget vårt, og om noen kunne hjulpet de fast med skoleutgifter og litt penger til mat i måneden hadde det utgjort forskjellen mellom liv og død for de. Jeg vet ikke helt om jeg skal sette en fast sum på det, eller hvordan jeg skal gjøre det. Hvis du har forslag eller innspill, så del de gjerne:)
This post is also available in English
