Lillesøster bestemte seg for å være like presis som broren sin og komme på selve termindatoen. Idag 17.07.17 kl 07.47 kom lille Sarah til verden, i en fødsel som føltes så perfekt at jeg hadde ikke turt å drømt om det en gang.

For flere måneder siden begynte jeg å drømme om å føde hjemme. Forrige fødsel med Leo var 2,5 aktiv fødsel etter at vannet gikk, etter å ha gått med kynnere i 12 t. Jeg fryktet at vi ikke skulle rekke fram til sykehuset i Mombasa nesten to timer unna, og at det kom til å bli veldig stress med å avgjøre når vi måtte dra hjemmefra. I tillegg er kulturen her veldig annerledes, og jeg visste at jeg ikke kom til å føle meg veldig komfortabel på sykehuset. Jeg bad mye over det, og begynte å lese endel på nett om hjemmefødsel og uassistert hjemmefødsel (fødsel uten jordmor tilstede). Da svigerinna mi Karianne som er sykepleier sa at hun hadde lyst å komme ned å hjelpe oss i perioden rundt fødsel, hadde jeg ingen tvil lenger om at jeg ønsket å føde hjemme. Hun ble ganske satt ut da jeg spurte om hun ville være jordmor, og syntes det virket ganske skummelt og overveldende. Stig Ove var heller ikke helt komfortabel med ideen i begynnelsen, men etterhvert som han så hvor selvsikker og trygg jeg var, støttet han meg i valget. Jeg har gjort mye research på hvordan hjemmefødsler fungerer, hva man trenger, og hva man gjør i tilfelle komplikasjoner. Jeg følte meg trygg og komfortabel med tanken. Men viktigst av alt for meg; jeg tok ikke lett på dette, men jeg bad mye. Jeg følte veldig fred for avgjørelsen min, og bestemte meg for at jeg stoler mer på Gud og min egen kompetanse enn jeg gjør på legene her og deres kompetanse. Det er ikke noe jeg vil anbefale til alle, men det føltes rett ut for oss.

Og så utrolig glad jeg er for det valget. Da jeg våknet kl fem idag tidlig av menssmerter, trengte jeg ikke å stresse med å vurdere om det var ekte rier eller falsk alarm. Jeg trengte ikke pakke fødebag eller vurdere når vi måtte kjøre for å komme fram i tide. Og godt var det, for vi hadde nok ikke rukket ut innkjørselen engang. Jeg sto opp halv sju, smurte frokost til meg og Leo, og spiste litt med moderate rier med 10-12 min pauser. Klokka sju kjente jeg at det gjorde såpass tak at jeg ikke greide å snakke gjennom rien, og bad Stig vekke Karianne slik at han kunne være hos meg på rommet og hun kunne passe ungene. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg vekte henne så tidlig, og tenkte at det kom til å bli en lang formiddag. Men jeg håpte babyen skulle være ute før tolv ihvertfall!

Karianne begynte å koke vann og gjøre klart vaskebaljer som jeg hadde bedt henne om. Stig hadde lagt fram en liten madrass på badegulvet, og Karianne begynte så smått å finne fram håndduker og engangskladder. Strømmen hadde vært bort siden midt på natta fordi det regnet ute, så det tok litt tid å koke opp vann på gasskomfyren. Det begynte å lysne ute, men inne på det lille badet vårt var det fortsatt mørkt. Riene tok litt tak, men jeg lente meg mot ryggen til Stig og prøvde å slappe av, for jeg visste at det kom til å bli mange ganger verre, og jeg følte jeg hadde god kontroll. Jeg ventet på at vannet skulle gå, for under de forrige fødslene har riene blitt ekstremt intense og uten pauser etter det. Plutselig går vannet mens jeg sitter på do, og under samme rie sier jeg at jeg må trykke! Både jeg og Stig blir litt satt ut, og Karianne er fortsatt på kjøkkenet og pusler. Jeg kommer meg ned på kne på gulvet, og tror nesten ikke det er sant at hun er på vei ut, før jeg plutselig må ned med handa og holde igjen hodet mens vi roper på Karianne, som kommer løpende og skjønner ingenting. På to trykk er hun ute, og vi sitter alle tre helt overveldet og ser på hverandre og bryter ut i latter, og forstår ikke helt hva vi nettopp har vært med på! Det var en absurd opplevelse, og ingen av oss har landet enda. Stig Ove kommenterte hvor fantastisk fint det var å føde hjemme, og var så glad for at jeg hadde tatt det valget. Dette var en drømmefødsel som vi ikke engang hadde turt å drømme om. Vi er så utrolig takknemlige til Gud, for vi er helt sikre på at Hans velsignelse og nærvær gjorde hele forskjellen!

Fem minutter etter fødselen fikk ungene, som hadde ventet spent på stua, komme inn og hilse på lillesøster. Det var to veldig stolte storesøsken, som har nusset og koset med henne ved hver anledning idag!

Det var helt fantastisk fint å ha Karianne her, hun har vært en stor hjelp disse siste tre ukene, og ikke minst under fødselen og resten av dagen idag. Tøffe jordmortante! Hun tok utfordringen på strak arm, og var råflink, der på badegulvet i leiligheta vår i Kilifi, i mørket! Jeg er evig takknemlig for å ha hatt henne her, og gruer meg til hun reiser imorgen kveld!

Nå koser vi oss med det lille vidunderet vårt, og gleder oss til bestemor, bestefar, oldemor og oldefar kommer onsdagsmorgen!

This post is also available in English