Flere dager den siste uka skal jeg innrømme har vært litt tunge, og jeg har vært veeeeldig klar for å bli ferdig med å være gravid snart… Det er så utrolig mange av damene rundt oss som sliter og går gjennom veldig vanskelige ting, og bare det å sitte ned og snakke og be sammen oppmuntrer de så veldig mye. Jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å gjøre det mye mer, i tillegg til å hjelpe til på utallige andre vis som trengs. Det er så utrolig mange behov og ting å gjøre hele tiden. Jeg er en person som lett får dårlig samvittighet når jeg føler jeg ikke strekker til, og ender opp med å presse meg selv til å gape over for mye, og så ender jeg opp altfor sliten. Men jeg har prøvd å ta et oppgjør med meg selv de siste dagene og fokusere på å kose meg disse siste to ukene av svangerskapet, og nyte det privilegiet at jeg får gå gravid igjen, og fokusere på å hvile og samle krefter til fødselen og tiden etterpå. Problemene går ingen vei uansett, og det er fortsatt utallige behov om en måned som vennene våre trenger meg til. Men det viktigste av alt nå er babyen i magen min, og fødselen som jeg snart skal gjennom!
Den siste uka har Stig med flere jobbet nesten fulltid for å få det gamle huset vårt ferdig malt og klart til slutten av måneden. Huseieren har vært ganske vanskelig og krevd at vi bytter ut og fornyer mange ting som allerede var ødelagt da vi flyttet inn. Men nå har vi endelig fått levert nøklene og fått tilbake depositumet, og vi gleder oss over å være løsrevet fra det stedet! Det har tatt veldig mye tid som han hadde tenkt å bruke på andre ting, men det var likevel noe som måtte gjøres før juli måned, og vi er glade for å endelig være ferdige med det.
Karianne, søstera til Stig Ove kom også på mandag, og vi koser oss veldig med besøk:) Ungene elsker å leke med tante, og ta henne med seg rundt i landsbyen og besøke vennene deres. Igår da vi dro på besøk til Hannah, Wazi og Joyce, var ikke Joyce hjemme. Hun er den eneste som snakker engelsk, og bruker å fungere som tolken vår. Jeg kan noen ord på kiswahili, og igår ble jeg virkelig tvunget til å bare hoppe i det! Jeg visste at både uttale, setningsoppbygging og bøying av verbene var feil flere ganger, men jeg gjorde meg forstått. Og Hannah og Wazi lo godt av meg, men hadde sagt etterpå til Joyce at de ble veldig imponerte. Selv om jeg har brukt altfor lite tid på å studere kiswahili i det siste, er det gøy å føle at det går framover!
This post is also available in English
