Idag er jeg allerede 34 fullgåtte uker, og det er kun fem dager til jeg regnes som høygravid og har 40 dager igjen til termin. Det er ganske rart å tenke på, jeg føler meg langt fra høygravid. Dette svangerskapet har gått så utrolig fort, og jeg har kost meg så veldig! Jeg føler meg så velsignet som får bære fram et barn for tredje gang, og jeg setter større pris på det enn noen gang før. Jeg var litt småspent i begynnelsen på å skulle gå gravid i Kenya hvor det er vanskeligere å få god oppfølging da jeg tidligere har vært plaget med høyt blodtrykk og vonde kynnere tidlig. Men dette svangerskapet har vært det letteste jeg har hatt, og det har vært så enkelt og problemfritt. Blodtrykket mitt er så perfekt som det aldri har vært før, og jeg har ikke hatt vonde kynnere i det hele tatt, eller halsbrann og andre plager jeg har slitt med før. Rett etter at vi kom til Mo i Rana for tre uker siden la babyen seg med hodet dypt ned i bekkenet i tillegg til at jeg lå i ei myk seng, som gjorde at jeg hadde mer smerter og det føltes tungt og slitsomt. Men heldigvis så har det gått over, og jeg føler meg nå like sprek som tidligere. Det kjennes så klart litt i rygg og bekken og jeg begynner å føle meg tung, men jeg vet hvor mye dårligere jeg kunne vært, og jeg er veldig takknemlig for den gode formen.

Magemålene mine, SF mål, har vært under normalen, og derfor var jeg på vekstkontroll på sykehuset. Ultralyden viste ei frisk jente som var litt liten akkurat slik storesøstera var i magen, men alt var helt normalt. Jeg syns det var veldig gøy å få vite kjønnet, og jubelen var stor da jeg kom hjem og fortalte familien at det var ei lillesøster i magen. Esther gleder seg utrolig mye, og snakker allerede om at hun vil at de skal ha matchende klær, og at hun skal ta seg av lillesøsteren sin når hun gråter og er lei seg. Det blir veldig stas med ei jente til i huset!

Vi reiser tilbake til Kenya neste uke, og da er jeg to dager fra 35 fullgåtte uker. Det er siste frist for å få lov å fly, og jeg merker at jeg er litt spent på den lange flyturen. Men jeg har jo mulighet til å opp å røre på meg, så det skal nok gå bra. Vi har kjørt fram og tilbake til Mo i Rana mens vi har vært hjemme nå, og jeg har sittet mange timer i bil i strekk, og utenom et litt stivt bekken har det gått fint.

Jeg er veldig spent på hvordan de siste ukene av svangerskapet nede i Kilifi blir. Det blir veldig travelt med flytting osv i begynnelsen, og jeg håper at formen fortsetter å være fin slik at flyttingen blir unnagjort fortest mulig og jeg kan komme meg i hus og bygge rede;) Nesten tre uker før termin kommer min svigerinne Karianne ned på besøk og blir i tre uker, og det gleder jeg meg veldig til. Planen er at hun skal være med på fødselen når den tid kommer, og ikke minst så blir hun en utrolig god hjelp de siste tunge ukene før fødsel, så kan Stig Ove fokusere mer på bygging av tomta og alt det jeg nevnte igår at vi må jobbe med når vi kommer ned. Det blir spennende å se når lillesøster bestemmer seg for å melde sin ankomst. Esther kom to dager over termindatoen og Leo på termindato, så forhåpentligvis er hun her like presis! Vi gleder oss veldig til vår lille hvite kenyaner kommer ut til oss:)

This post is also available in English