Sitter og mimrer tilbake til denne dagen for 4 år og 5 mnd siden. Det føles som det er så lenge siden, og at vi har vært sammen for «alltid».

Jeg er så utrolig glad for at jeg valgte denne kjekke mannen, og for at han valgte meg! Det er jammen meg en herlig gave å være gift.

Jeg vet at livet selvsagt ikke er en dans på roser hver dag selv om man er gift, men det er alltid en styrke i å være to, og et ekteskap gir en mye større forpliktelse enn et samboerskap. Det er ikke bare å ta sakene sine og flytte ut når ting blir vanskelig. Det er evig, bindende, og en pakt. Man gir aldri opp, og man fortsetter å jobbe med forholdet, selv om man ikke er fornøyd med alt, og følelsene går litt opp og ned. For man har gitt et løfte, og inngått en pakt, til hverandre og foran Gud. «Jeg tar deg, til min ektefelle. Jeg vil elske og ære deg, og bli trofast hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad.» Det er store ord. Og jeg husker jeg syns det var veldig sterkt når vi så hverandre inn i øynene og sa de ordene. Vi forpliktet oss til hverandre.

Sikter ikke til at vi har problemer i ekteskapet her nå altså, for det har vi overhodet ikke, men er bare lufting av tanker som jeg gjør meg om ekteskap, og hvorfor jeg syns det er så veldig stort, og viktig:)

Jeg elsker å være kona hans<3

This post is also available in English