De siste årene mens vi har bodd i Afrika, har vi blitt vant til en helt annen kultur enn i Norge. Med et liv hvor ting er uforutsigbart, og sjelden går etter planen. Hvor selv de enkleste ting tar utrolig lang tid og er uforståelig kompliserte.
Vi har lært oss å bli vant med utsettelser og plutselige forandringer, og vi er vant til at ting ofte ikke går som vi har sett for oss. Derfor tok vi det på strak arm da advokaten vår fra Nairobi ringte på fredag og fortalte at det tar lengre tid enn forventet å registrere vår kenyanske organisasjon, og tiden begynner å renne ut før turistvisumene våre utløper og vi må forlate landet igjen. Først når NGO er registrert kan vi søke om arbeidsvisum og oppholdstillatelse for å kunne få misjonærvisum og være her to år i slengen. Visumet vårt går ikke ut før i august, men da har vi en nyfødt baby som enda ikke har fått verken kenyanske eller norske papirer, og som ikke kan forlate landet. Advokaten vår rådet oss derfor til å dra hjem til Norge NÅ, før jeg er for langt på vei til å fly, slik at vi får nytt turistvisum når vi kommer tilbake, og har litt bedre tid på oss til å få ordnet oppholdstillatelsen.
Dette var en uventet vending i planene våre, og ikke noe vi egentlig ønsket. Både fordi det er veldig dyrt, og vi så fram til å endelig begynne å bygge på tomta. De siste dagene har det blitt laget vei på tomta vår, og vi hadde planlagt å begynne kommende uke med borring av brønn. Disse planene må nå utsettes til vi er tilbake. Men, vi har jo ikke noe valg, da vi ikke kan risikere å oppholde oss her ulovlig i august, og det er selvfølgelig ikke et alternativ å reise ut av landet uten babyen.
Det er kjedelig at alt er så komplisert og at byråkratiet tar så lang tid, men å være i en oppstartsfase er ikke lett, og det blir mye som er ekstra tungvint. Å starte et NGO i Kenya har blitt veldig komplisert de siste årene, da veldig mange har blitt avslørt som skalkeskjul for terrorisme og andre ulovlige aktiviteter. De har derfor strammet veldig inn på reglene, og det sies å være umulig å starte et NGO (non-governmental-organization). Men for å kunne etablere arbeidet vårt og oppholde oss her permanent, er vi nødt til å registrere oss på denne måten, og vi må derfor gjøre det på den tungvinte måten. Selv om veien er lang, så får vi ihvertfall gjort alt nøye og riktig, og uten å gi etter for korrupsjon, selv om det nok hadde kortet ned prosessen. Trøsten vår er at når vi får startet NGO og blir ferdige med alt det styret vi går gjennom nå, blir det enkelt for de som vil komme og hjelpe oss i arbeidet senere, da de kan få ordnet arbeidstillatelse og oppholdstillatelse gjennom NGOen allerede før de forlater Norge. Så vi baner veien for de som vil komme etter oss, slik at andre ikke trenger å gå gjennom de samme utfordringene som oss:)
Mange spør meg om vi ikke bare skal bli værende i Norge og føde der, men svaret er nei. Det ønsker jeg ikke. Da hadde vi måttet bli i Norge i 2-3 mnd etter fødselen i juli, og det er veldig lenge å være borte fra arbeidet vårt. Det er også flere som allerede har bestilt billetter for å besøke oss i juli og august, og deres penger hadde jo da gått i vasken. Jeg har også faktisk begynt å se litt fram til å føde her nede;-)
Så vi har nå bestilt billetter hjem til Norge allerede på førstkommende torsdag, og vi reiser tilbake 7 juni, som er det seneste jeg er tillatt å fly. Jeg er da 35 uker på vei. Jeg er ganske spent på den lange flyreisen som høygravid, men håper det går bra.
To som ihvertfall ble veldig glade for en tur hjem til Norge, er Esther og Leo! De ble hoppende glade og veldig overrasket da vi fortalte at om seks dager reiser vi til Norge en tur. Bestevenninna til Esther ble veldig lei seg, men Esther trøstet henne så fint og sa at det er jo kun en liten tur, og så kommer vi hjem igjen:) 
Leo kommer også til å savne ferskrevet kokosnøtt, sier han!
Esther er litt bekymret for at hun kommer til å fryse veldig mye, og er redd for at hun ikke har varme nok klær. Men heldigvis er det ikke vinter, så det skal nok gå greit, selv om det blir veldig mye kaldere enn hva vi er vant til. Gravide meg ser veldig fram til litt kjøligere temperaturer!
Vi ser fram til et klimaskifte, norsk mat, og ikke minst å treffe familie og venner igjen.
VIL DU HA BESØK AV OSS? Vi vil benytte muligheten mens vi er hjemme til å besøke menigheter som ønsker det. Vi er tilgjengelige for å komme å preke eller dele om arbeidet vårt dersom det er noen som ønsker det i de få ukene vi er hjemme. Vi skjønner at det er kort varsel og at de fleste menigheter kanskje har planene klare for mai allerede. Men dersom det er aktuelt, så ta gjerne kontakt med oss.
This post is also available in English
