Det blir ikke like mye fokus på graviditeten denne tredje gangen merker jeg, jeg bare er det. Det blir ikke like mye tid til å hvile, dra på kontroller og slikt. En av ulempene med å være gravid her, er at jeg selv må finne en god lege, ta kontakt for kontroller, gjøre research på hva slags medisiner og oppfølging jeg vil ha og ikke ha, spesielt siden jeg er rhesus negativ. Etter å ha fått anbefaling fra andre vestlige, har jeg bestemt meg for å gå til en lege på et sykehus på Mombasaøya, som er 1,5 t kjøretur unna. Å dra inn til Mombasa er en hel dagstur med rushtrafikk, ventetid osv. I tillegg er rushtrafikken så intens inne på øya at Stig vil være med å kjøre meg, og det har vært vanskelig å finne tid til å prioritere det.

Men på fredag dro vi endelig inn til sykehuset for å møte legen, og for å ta en ultralyd for å sjekke at alt sto bra til med den lille. Hovedprioritet denne dagen var likevel å møte to av styremedlemmene i organisasjonen vi holder på å starte, som enda ikke har gått gjennom!! Etter over seks måneder med papirarbeid og jobbing, er vi enda langt fra i mål. Akkurat da vi hadde skrevet søknader, samlet alle signaturer osv, stengte kontorene i én måned for å gå over fra papirsøknader til digitale søknader. Vi måtte derfor få alle over førti sidene og skjemaer skrevet inn på data, og nå er vi i gang med å hente inn alle signaturer igjen. Veldig slitsomt! Alle papirer skal være i tre eksemplarer, så det blir over 120 signaturer på hver av de fem styremedlemmene. Printeren vår gikk tom for blekk da det var 7 av 120 sider igjen, og vi måtte bruke flere timer fredagsmorgen på å få skrevet ut disse siste papirene på en god nok printer.

Da vi endelig kom oss til sykehuset var det blitt lunsjtid, og legen var egentlig akkurat sluttet å ta inn pasienter, fordi hun ikke jobber fredagsettermiddager. Men heldigvis viste hun nåde mot oss som hadde kommet så langt og ikke visste om denne regelen, så hun tok imot meg før hun dro hjem. Etterpå måtte vi vente 1,5 t før røntgenavdelingen åpnet slik at jeg kunne få tatt en ultralyd før vi dro hjem. Jeg var litt nervøs, som jeg alltid er rett før ultralyd. Selv om jeg kjenner masse liv og alt føles bra ut, så har man jo ingen garanti for at det er en frisk og velutviklet baby inni der. Men alt så heldigvis bra ut, og babyen viste tommelen opp til oss:) Noe kjønn ville den lille ikke avsløre, selv om legen sa han syntes han så en antydning til noe, kunne han ikke bekrefte det. Jeg syns egentlig det er helt greit å ikke vite, og syns det blir en fin overraskelse. Jeg bryr meg ikke om hvilket kjønn det blir uansett, men med tanke på strikking og hva familien skal kjøpe med seg hjemmefra hadde det vært kjekt å vite;-)

Men når jeg sammenligner magebilder fra forrige svangerskap, ser jeg mange likhetstrekk fra svangerskapet med Esther. Ikke minst er magen ganske spiss, og under normalområdet på SF-mål, som den også var med Esther. Uten at jeg fester noen som helst lit til at det er en sammenheng med om det er jente eller ikke. Det blir kun gjetting, og sjansen er 50/50 på å gjette feil eller riktig uansett.

På det øverste bildet er jeg 29 uker på vei med Esther, i midten 25 uker med Leo, og nederst 26 uker på vei denne gangen. Jeg ser at jeg har blitt litt eldre på de fire årene det har gått siden sist jeg var gravid;-)

Formen er bedre enn den har vært de forrige gangene, og stort sett fungerer både form, kropp og rygg fint, så lenge jeg tar hensyn til sitte- og liggestilling. Å sitte i timesvis på bakken er ikke så veldig behagelig, og jeg må nok snart begynne å ta med meg en stol på utemøtene våre. Den største utfordringen er varmen her nede, som gjør meg ganske utmattet, og jeg er veldig lei av å konstant være rennende våt av svette. Jeg er så takknemlig for at mai-juli skal være de kjøligste månedene, som passer perfekt nå når de siste månedene nærmer seg av svangerskapet. Jeg er nå i uke 27, og koser meg så mye med den voksende magen og den veldig aktive babyen. Esther og Leo er så engasjerte og spente, og det gjør hele opplevelsen av å gå gravid ti ganger bedre. Leo synger daglig for babyen, og nusser og koser på magen. Han sier han elsker babyen, og at han gleder seg sånn til den kommer ut, for det blir så SPENNENDE! Esther elsker å ligge med hånda på magen og kjenne på sparkene, og å snakke om hvor stor babyen er blitt nå. Leo har allerede bestemt at dersom det blir gutt blir det en baby Tarzan, og blir det en jente så blir det baby Jane!

Er ikke sikkert det blir bare enkelt å være tredjemann;) Men høyt elsket blir han/hun ihvertfall!

This post is also available in English