Da er enda ei uke gått! Dagene går så fort. Jeg tenker ofte at jeg har lyst å skrive et innlegg, men så er det så vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, at jeg ofte bare dropper det. Det er vanskelig å sette ord på dagene våre, og mange av våre opplevelser.
Folk spør meg av og til hvordan jeg føler angående spesielle situasjoner og opplevelser, og sannheten er at jeg føler jeg ikke helt tar ting innover meg. Den beste måten å beskrive det på er som at jeg er inni øyet på en tornado, og stormen herjer rundt meg, men jeg er rolig. Det er nok litt fordi alt er så overveldende, og ting er så travelt at jeg ikke greier å bearbeide alt. Men samtidig så gir Gud meg utrolig mye fred. Hadde Han ikke gjort det, hadde jeg ikke greid å bo her. Det stormer og herjer så mye på alle områder rundt oss, og spenningen i landet stiger og stiger. Det er fare for at det bryter ut krig snart, og flere hundre har allerede blitt drept i naboprovinsene våre. Det meste som foregår rundt oss kan jeg ikke fortelle, fordi jeg vet at mange hjemme ville blitt redd på våre vegne. Men jeg kjenner ikke på et snev av frykt eller bekymring. Helt siden Stig var dødssyk i Sør-Afrika i juli ifjor(du kan lete det opp i arkivet), så har jeg kjent på en veldig fred i alle situasjoner, og jeg har en stor trygghet i at Gud beskytter oss. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg vært så stresset og redd at vi like gjerne kunne dratt hjem. Men det er så godt å ha noe større enn seg selv å leve for, som er selve grunnen til at vi gjør det vi gjør!
Vi har ikke hatt internett på basen vår på over en måned nå, og 3G nettet er svakt, så det er ofte mye styr for å kommet seg på nett. De siste par ukene har vi prøvd å ha mye kvalitetstid med folk, og spesielt sveitserne. Esther og Jemima er så utrolig lykkelige over å være gjenforent, og er sammen fra morgen til kveld. De er så herlige!
Jeg skal prøve å skrive et innlegg iløpet av dagen med hva som foregår hos oss, men akkurat nå er jeg fullt opptatt med barnepass.
This post is also available in English
