De siste tre døgnene har vannet vært borte hos oss. Igår fikk vi vann i brønnen, men ikke rørene, så vi har måttet gå til brønnen og hente opp vann. Heldigvis er den kun cirka 100 meter unna, og jeg har fått litt bærehjelp, men jeg har uansett syntes det har vært utrolig kjipt. Alene med ungene, har alt husarbeidet, og har måttet styre masse med dette. Tirsdag kveld, før vi fikk hentet opp vann fra brønnen, fløt kjøkkenet av oppvask og ungene var skitne og fulle av sand, og jeg hadde egentlig trengt å ta klesvasken. I tillegg forsvant strømmen rett etter at det ble mørkt! Jeg var frustrert og sliten og syntes synd i meg selv. Jeg tenkte at «jaja, nå får vi en smak på hvordan mosambikere flest lever.» Og jeg følte meg som en ganske tøff misjonær. 

Så leste jeg en artikkel på nett igår.

Den handlet om at kvinner ifra Manica- provinsen, naboprovinsen til her vi bor, må sykle over 3 mil og bruker over ni timer på å skaffe vann. Hver dag. NI timer! Lengre enn en normal arbeidsdag. Mange selskap hadde forgjeves prøvd å borre brønner i området, men grunnen var for dårlig eller ustabil.

  
  De var nødt til å sykle mange kvinner i en gruppe, for at ikke mennene deres skulle anklage dem for utroskap mens de var borte. Dette området hadde likevel et stort problem med skilsmisser. Kvinnene hadde ikke tid til å ta seg av ektemennene sine og husene sine siden de var borte hele dagen, så mennene gikk fra de… Så da hadde kvinnene enda større problemer fordi de ble alene med alle barna sine og hadde utgiftene alene, og måtte plassere ungene et sted mens de var vekk. Det var hjerteskjærende å lese intervjuene med disse damene. Og jeg vet at disse historiene og lignende slett ikke er uvanlig. 

Og jeg ble så utrolig ydmyk. Enn at jeg kunne synes synd i meg selv som ikke hadde vann i vasken i noen få dager. Eller ikke strøm i huset noen timer. Jeg skjemtes. For ei bortskjemt vestlig jente jeg er!
Vi er så utrolig vant med å ta alt for gitt i Norge; elektrisitet, rennende vann, internett, god helse, godt helsevesen. Vi greier ikke en gang å ta inn over oss hvordan det er å leve uten alle de tingene. Tilogmed jeg som bor så tett på det har vanskelig for å forstå det. Selv om jeg bor i Mosambik, har jeg vanskelig for å venne meg av at jeg forventer tilgang til de godene. Men jeg prøver å skifte tankesett og se de som de privilegiene de er. For selv om vi i Norge anser det som grunnleggende rettigheter, så er de her kun privileger som de aller rikeste har tilgang til, og likevel da er det upålitelig og ustabilt. 

Bortsett fra denne misjonsbasen vet jeg ikke om noen i nærområdet som har elektrisitet i hjemmet sitt eller rennende vann. Og det er ihvertfall ingen som har internett. De offentlige sykehusene her er så elendige at de gravide heller velger å risikere komplikasjoner og dødfødsel ved å føde hjemme alene, fordi de syns det er verre å føde på sykehuset; Skriker du under en rie slår de til deg. Du blir liggende fastbundet til en kald jernseng uten tepper. Mennesker, ung som gammel, dør så ofte at jeg kan ikke engang fortelle dere det. Og jeg blir aldri vant til det. 

Og ja; vi har valgt det selv. Vi bor her frivillig. Og selv om hverdagens problemer er utfordrende, så elsker vi det. Det er ikke noe annet sted vi heller kunne tenkt oss å bo.

Av og til trenger jeg bare å få sprukket hull på misjonærbobla mi, som selv om den er langt fra norsk standard, er mye mer privilegert enn den vanlige mosambiker. Jeg er velsignet. 

Nå har internett vært nede i over et døgn, som skjer rimelig regelmessig. Men jeg skal overhodet ikke klage. Jeg har sluttet å forvente at vi har internett tilgjengelig hele tiden. Jeg er bare takknemlig for de dagene det faktisk funker!:) 

Jeg hadde egentlig tenkt å live opp innlegget med litt bilder, men det supertrege mobilnettet tillot ikke det!

This post is also available in English