Det er langt mellom innleggene etter at vi kom hjem til Norge. Det er ikke så lett å legge ut lette hverdagsinnlegg når hodet og hjertet flommer over av følelser og savn. Men det er vanskelig å sette ord på det. Vi koser oss hjemme i Norge med familie og juleforberedelser, men det er et stort tomrom i hjertet. Hver gang vi ser på bilder eller jeg ser venner poste fra Mosambik på Facebook, kjenner jeg et stikk i hjertet. Jeg har lagt igjen en stor del av hjertet mitt der nede, og savnet er så stort…
Jeg kom over et utkast som jeg skrev da vi var hjemme i Norge i vår, etter 9 måneder i Mosambik. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri postet det. Sannsynligvis følte jeg vel aldri at jeg greide å formulere meg politisk korrekt nok. Men jeg har blitt enda tryggere på meg selv siden da. Og selv om jeg synes overgangen fra Mosambik til Norge var lettere denne gangen, og jeg ikke var like utbrent da vi kom hjem, syntes jeg at det var verdt å poste. Det er fortsatt de samme utfordringene og følelsene denne gangen.
___________________________________________________________________________________________________________22 mai 2015
Nå har vi vært hjemme i tre måneder, og det har vært en berg-og-dal-bane. Den siste tiden før vi kom hjem til Norge var jeg så utrolig utslitt, ja nesten utbrent, og jeg lengtet etter å komme hjem og kræsjlande. Det var deilig å komme hjem til familie og få litt hjelp med ungene, få sove, hvile, koble ut og bruke kjærestetid sammen. Jeg følte meg så sliten at jeg ville helst stenge meg inne på rommet i ukesvis og ikke treffe folk. Tanken på at vi om få måneder skulle ned igjen virket lite fristende. Men så etterhvert kom kreftene tilbake, og jeg kjenner at jeg lengter mer og mer etter å reise ned igjen. Nå begynner jeg tilogmed å bli skikkelig rastløs og utålmodig på å reise tilbake. På så mange måter er det rart å være hjemme. Rart å stable oppvask i oppvaskmaskin. Rart å gå i tette sko (alle føles for små ut!). Rart å kle på ungene flere lag med klær. Rart å småprate med gamle kjente. Rart å ikke ha et «hemmelig språk» kun jeg og Stig Ove forstår. Rart å alltid ha overflod av mat i skapet, og alt vi trenger. Rart å ikke møte folk i nød og fattigdom hvor enn jeg går. Rart å se all overfloden og luksusen. Rart å ikke ha sol og varme hver dag. Rart å ikke være en ressurs og ta meg av syke og fattige daglig.
Som dere skjønner så er det mange følelser i sving! Det er vanskelig å tilpasse seg og gå tilbake til å være den man var før. Ja, det er rett og slett umulig tror jeg. Jeg føler meg så annerledes. Som om jeg ikke passer inn i normen lengre. Jeg føler meg ikke som en nordmann. Jeg har sett en annen virkelighet, og jeg har tilpasset meg og forandret meg. Jeg har lært meg å tilpasse meg en ny kultur og gi slipp på mange usynlige regler og normer vi nordmenn lever etter. Og når man har sett så mye elendighet og vært så tett på så mange grusomme skjebner så blir man aldri den samme. Jeg greier ikke å slutte å tenke på vennene våre nede i bushen i Mosambik. «Lever de? Sulter de?» På misjonærvennene våre på basen i Zimpeto, og ikke minst alle barna og babyene mine! Jeg savner de. Jeg lengter etter enkelheten. Nøden etter Jesus i alle hverdagslige behov. Behovet av et mirakel, hvis ikke dør vi. I Norge har vi det så utrolig godt materalistisk sett. Vi har det så godt at vi glemmer hva livet handler om. Er vi trist og ensom så fyller vi tomrommet med mat, klær eller andre materialistiske ting som vi tror døyver smerten.
I Afrika har vi ingen plan B. Blir vi syke er det ikke bare å dra til legen. Har man ikke råd til mat er det ikke bare å dra til NAV og få hjelp. Man har ikke noe annet valg enn å be om et mirakel, eller å dø. Og det fantastiske er at når man er i nød og man er desperat etter Gud, er Han alltid trofast. Han møter den som søker Ham. Og Gud er så nær. Så utrolig, utrolig nær. Så livsforvandlende, overveldende og intenst nær. Og det er den beste følelsen i verden. Da Stig lå på sykehuset i Sør-Afrika i juli, dødssyk, satt jeg i leiligheta i gjestehuset etter at ungene hadde lagt seg og jeg ropte ut til Gud. Jeg var så desperat, og hadde ingen aning om hva jeg skulle gjøre. Tårene trillet og jeg følte meg helt maktesløs. Legene var veldig bekymret og visste ikke om Stig ville overleve, nervøs og vettskremt familie var på telefonen(selv om jeg ikke engang turte å fortelle hvor syk han faktisk var), samt forsikringsselskapet som ringte i ett kjør. Og Esther skrek og var redd da hun så hvor syk pappa var. Jeg knakk sammen og ropte ut til Gud om hjelp. Og Han kom. Så utrolig, utrolig sterkt. Hele atmosfæren i rommet ble fylt med en overveldende fred, og jeg ble fylt med glede og visshet om at dette skulle gå bra, og at Han hadde Sin hånd over oss. De ukene, hvor Stig var så syk, og kampen var så intens, var Gud så vanvittig sterkt tilstede. Hans fred, trøst, glede og kjærlighet overgikk alt jeg kunne tenke meg i den perioden, og Han bærte meg på sine armer gjennom de vanskelighetene. Jeg svevde som på en sky resten av perioden, og følte på fullstendig fred. Og etter den opplevelsen følte jeg meg sterkere enn noengang.
På tross av alle vanskelighetene, så føler jeg meg så priviligert. Jeg er så takknemlig for at Gud har kalt meg til Afrika, og for at vi har turt å tatt det steget og gått på vannet og flyttet til Mosambik. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve så nært nød, fattigdom, sult og sorg. Full av kjærlighet, glede og fred på innsiden!
________________________________________________________________________________________________________
Når jeg leste dette utkastet, og så bildene fra Zimpeto ifjor, gråt jeg. Hjertet mitt hamrer så hardt for disse barna. For dette kontinentet. Hvert fiber i kroppen skriker høyere for hver dag etter å reise tilbake. For hver dag vokser hjertet mitt for de utstøtte, fattige, nedverdigede, og hjelpesløse, og Gud legger stadig nye ideer ned i meg og Stig Ove på hvordan vi kan hjelpe de i framtiden. Vi har allerede lagt planer om å dra ned å kjøpe tomt og begynne husbygging etter påske, dersom det er økonomisk mulig. Vi skal på nyåret registrere arbeidet vårt som en offentlig organisasjon, som gjør at det forhåpentligvis blir lettere for folk å se på oss som en hjelpeorganisasjon, som de vil støtte økonomisk. Vi gleder oss så mye til hva som ligger foran. Vi brenner virkelig etter å gjøre en forskjell hos de som trenger det mest!
Jeg er så takknemlig når jeg tenker tilbake på den episoden i Sør-Afrika, og hvordan det forandret meg. Hvordan den freden jeg fikk der, har båret meg gjennom så mange kriser og grusomme opplevelser. Det gjorde meg så mye sterkere, og tryggere på Gud. Selv om det har vært mange, mange tunge dager det siste halvannet året, så ser jeg at alt virket til en hensikt, og det har gjort oss så sterke og vi har vokst ubeskrivelig mye på det. Det har vært en uvurderlig forberedelse for arbeidet vi skal plante i Kenya, og livet vi skal starte for familien vår der.
This post is also available in English
Trackback/Tilbaketråkk