De fleste av dere vet nok at det arbeidet vi gjør her nede i Mosambik gjør vi på frivillig basis. Altså får vi ingen lønn for den jobben vi gjør. Vi tror at Gud har kalt oss til å gjøre dette, og at Han vil forsørge oss med den inntekten vi trenger, men samtidig må vi være realistiske på at vi bare kan være her så lenge vi har råd til det.
Å reise ut som misjonærer er som mange sikkert forstår ikke et lukrativt yrke. Ikke har man fast lønn, men man er avhengig av at folk synes arbeidet du gjør er så verdifullt at de vil støtte deg med penger. Og selv da så går den største brøkdelen av midlene du får inn til å drifte arbeidet du gjør, ergo blir det veldig lite til overs for eget bruk. Ikke kan man ta seg råd til ferier slik som vanlige nordmenn, ikke kan man kjøpe leker til barna som andre jevnaldrende har, og man må alltid redegjøre for hver en krone og leve på budsjett. Samtidig skal man prøve å spare opp penger til flybilletter hjem, månedlig fornying av visum, betale forsikring og bokostnader. Og i vårt tilfelle akkurat nå; betale forsikring for et år, kjøpe møbler til huset vårt, og kjøpe bil. Likevel har vi valgt denne livsstilen, og angrer ikke.
I kristen kultur er det veldig vanlig å å gi økonomiske gaver, spesielt til misjonærer på misjonsmarka. Mens noen kanskje føler det er rart at vi får donasjoner av andre. Men er det ikke slik de fleste som jobber i u-land driftes? Røde Kors, Redd Barna, osv., alle driftes de av frivillige gaver. Forskjellen på oss og mange andre er at ikke over 50% av midlene går til administrasjonskostnader og ledere med millionlønninger. Hver en krone går til de som trenger det. Om det ikke er kun direkte til klær og mat til de fattige, så er det til klær og mat til oss, som gjør at vi kan være her nede og hjelpe dem.
Utrolig mange sier til meg at de skulle ønske at de også var like modige som oss og flyttet til et u-land for å hjelpe fattige. Andre igjen spør meg om hva de kan gjøre for å hjelpe. Saken er faktisk den at den viktigste hjelpen, er den dere gir hjemmefra. Vi kan ikke være her nede uten dere der hjemme som vil støtte oss økonomisk. Faktum er, går det ikke rundt, så blir vi pent nødt til å sette oss på flyet hjem igjen! Og det har vi overhodet ikke lyst til. Det har vært utrolig mange som har sagt at når vi flytter til Afrika så skal de støtte oss månedlig fordi de synes vi gjør et så viktig arbeid, men det er kun en håndfull personer som gjør det. Og selv om vi er ufattelig takknemlig for de menneskene, så er saken desverre sånn nå at ting går såvidt rundt! Akkurat nå får jeg littegrann i måneden på grunn av gradert permisjon (ulønnet arbeid regnes som arbeid ifølge NAV), og derfor greier vi oss for øyeblikket, men det er det slutt på om et par måneder. Skjer det ikke noe drastisk til da tæres det sakte men sikkert på sparepengene og de varer ikke evig..
Om bare tre uker skal forsikringen vår betales for ett år i slengen. Vi har en veldig god gruppeavtaleforsikring her på basen med et britisk selskap, men likevel så koster det for oss fire 14 000,- i året. Å ha en god forsikring i et u- land er ikke billig. Men likevel så viktig. Det har vi fått erfart den siste måneden! I tillegg skal vi flytte inn i vårt nye hus om et par uker, og vi fikk idag vite at den familien som bodde der før oss tar med seg det meste av møblene. Som betyr at vi er nødt å kjøpe inn kommoder, spisebord, sofa, etc. Det var uventede ekstrakonstnader som vi ikke hadde regnet med akkurat nå.
Så rett frem, uten å legge noe mellom linjene; Vi trenger flere støttepartnere. Vi ønsker ikke å appellere til skyldfølelse eller skam hos noen ved dette, men vi håper at mennesker hjemme i Norge ser verdien av det vi gjør, og så bestemmer seg for å gjøre en forskjell i verden selv ved å bli månedlige støttepartnere. At dårlig økonomi skal være grunnen til at vi, som er ifra verdens rikeste land, blir nødt til å reise hjem, syns jeg er trist. Hvor lite er vel ikke 2-700 kr i mnd for en nordmann?
Det er faktisk utrolig ubehagelig å skrive dette. Jeg liker det ikke, og skulle ønske jeg slapp. Men vi må se realiteten i øynene, og be om hjelp. Vi brenner sånn etter å være her og hjelpe, og det gjør meg nervøs å tenke på at vi kanskje må avbryte oppholdet vårt. Vi vil gjøre en forskjell for de som har så urettferdig lite, men vi er avhengig av at folk backer oss, både i forbønn og økonomisk!
Har du lyst å enten gi en engangsgave, eller aller helst støtte oss med en frivillig sum hver måned, benytt kontonr. 4266 1440 052.
Det er ingen steder vi heller vil være!
This post is also available in English
.Jamen, da var det vel DHÅ som minte meg på dere igjen da, takk for at du skriver dette, bekrefter noe av det jeg tenkte på. Hadde tenkt å akkurat i dag spørre Stig på Fb om det var noe som dere trengte. Gud har peiling!