Noen ganger er det ikke så lett å skrive. Jeg vil gjerne holde leserne mine oppdatert, men samtidig så er det vanskelig av og til. Skal jeg klistre på et smil og lage et lett innlegg om hvor fint vi har det? Eller skal jeg tørre å dele med det hele store nettet at ting er tungt? Ungene får ikke sove (kulda borte, nå er det tropenetter!), jeg og Stig er fortsatt slitne etter «ferien» vår, og vi har ikke kommet ordentlig inn i ting igjen etter vi kom tilbake. Og vi mistrives i det bråkete midlertidige huset vårt.

Balansegangen er vanskelig.

Hadde jeg skulle skrevet daglige innlegg ville de nok bært preg av at jeg har litt hjemlengsel om dagen. Det har vært et par tøffe uker, og da er det naturlig at savnet etter familien blir ekstra stort. Både min egen storfamilie, og min fantastiske svigerfamilie. Når vi har vært borte fra basen så lenge og hatt så nok med vårt eget styr, så er det også lett å miste gnisten. Og det syns jeg er viktig å dele med dere. Jeg vil ikke at bloggen min skal være en fasade hvor det er fryd og gammen og overfladisk snakk uansett hva som skjer. Jeg vil at det skal være et genuint lite innblikk i misjonærlivet vårt, som er langt fra glamorøst og en dans på roser. Selv om jeg såklart ikke deler alle aspekter. Men det er viktig for meg at leserne mine forstår at dette ikke alltid er fantastisk spennende, det er ikke livsforvandlende ting som skjer hver dag. Det er også tunge dager, travle dager, og dager hvor man mister litt gnisten og har mest lyst å dra hjem. Og hadde jeg bare vært en vanlig frivillig i en hjelpeorganisasjon så hadde det fristet veldig. Spesielt mens barna er så små. For det er litt galskap. Og veldig slitsomt.

Men, så er det dette kallet da, som jeg har fortalt om flere ganger tidligere. Dette stikker dypere i meg enn bare et ønske om å hjelpe fattige. Dette er et kall og en drøm som har brent i meg siden jeg var ei lita jente, og som har brent seg helt inn i sjelen min. Jeg kommer ikke unna det. Hvor enn jeg er, hva enn jeg gjør; dette er identiteten min. Dette er hva jeg er skapt til. Dette er hva jeg brenner etter å gjøre. Det føles ikke alltid sånn ut når jeg gjør kjedelige administrative ting, passer på barna eller lager mat. Da tenker jeg hvor mye lettvintere og bedre det hadde vært å bosette seg i Norge. Men det er så verdt det når ungene flokker seg rundt meg når jeg går ut porten vår og de roper «Mama Linda!» og jeg ser ansiktene deres lyse opp. Da blir jeg mint på hvorfor jeg gjør dette, og jeg fylles av en sånn glede og fred på innsiden som ingenting annet kan gi meg.

Dette er hva jeg er skapt til – koste hva det koste vil!

20140725-222154-80514254.jpg

20140725-222654-80814832.jpg

20140725-222654-80814745.jpg

20140725-222654-80814970.jpg

20140725-222654-80814907.jpgSe på disse ansiktene da! Hvem vil vel ikke bruke livet sitt på å elske de?;-)

 

This post is also available in English

%d bloggere liker dette: