Som de fleste av dere helt sikkert har fått med dere nå så er det kun et par dager til vi reiser til Mosambik for ett år for å jobbe som frivillige på en av Iris Ministries sine misjonsbaser. Etter det skal vi bosette oss i Kenya og bygge en misjonsbase fra scratch og vie hele livet vårt til misjonsmarka.

Det har gått så i ett i det siste med planlegging, organisering og flytting at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å reflektere over hva som faktisk skjer nå. Men når jeg tillater meg selv å tenke på det for et lite øyeblikk, så blir jeg rørt til tårer og så beruset av glede at jeg må slutte å tenke på det. Dette er så stort for meg.

Vet du at dette har vært drømmen min siden jeg var fem år gammel. Fem år. Bare ei barnehagejente. Det begynte som en medfølende tanke for foreldreløse og fattige som jeg ytret i kveldsbønnen min på sengekanten. Så ble det til tårer som rant ned kinnet mitt når jeg så afrikanske barn på Redd Barna reklamer. Så prøvde jeg å overtal foreldrene mine til å få et fadderbarn så vi iallefall kunne gjøre litt. Til slutt utartet det seg til en intens lengsel og brann inni meg etter å hjelpe de som ikke har vært så heldige som meg og blitt født i Norge. Jeg var som 7-8 åring allerede bestemt på å vie hele livet mitt til å hjelpe foreldreløse og fattige barn i Afrika. Jeg opplevde det som et kall ifra Gud. Meningen med livet mitt. Og selv om jeg som alle andre barn svingte litt opp og ned på hvor ivrig jeg var, så rørte alltid Gud opp denne drømmen igjen inni meg. Gjennom drømmer, profetiske ord, eller andre måter.

Jeg har alltid følt at Gud har lagt ned mye morskjærlighet i meg, og den største lengselen jeg har er å få være mor, og å elske barn. I barndommen og tenårene kunne jeg ofte gråte meg i søvn fordi det verket sånn i hjertet mitt etter å øse ut den morskjærligheten jeg følte brant på innsiden. Hjertet mitt er alt for stort til å kun elske mine to biologiske barn, og jeg lengter intenst etter å holde døende, redde, skitne, syke og uønskede barn i armene mine. Jeg vil holde de. Vugge de. Stryke på de. Kysse på de. Fortelle de hvor vakker de er. Hvor høyt elsket de er. Hvor verdifulle de er. Og hvor viktige de er. Jeg vil elske de slik Gud elsker de. Overøse de med Hans kjærlighet.

Det er et så utrolig tegn på Guds trofasthet at denne drømmen endelig blir virkelighet. I nitten år, siden jeg var fem år gammel, så har denne drømmen, dette kallet, preget meg og formet meg til den jeg er idag. Den har påvirket alle valg jeg har tatt, og den har vært førsteprioritet i livet mitt, tilogmed før valg av ektemann. Før jeg og Stig Ove ble kjærester fortalte jeg han at hvis han ville være sammen med meg måtte han være villig til å flytte til Afrika og bo der nede hele livet. Og heldigvis sa han ja. Og nå er vi om en ørliten dag på vei. Onsdag reiser vi til Gardermoen, og torsdag går flyet mot Maputo, Mosambik. Med våre to små barn som skal få privilegiet av å vokse opp på misjonsmarka. Dette er så stort! Gud er så god! Han er så trofast!

20140527-011632-4592342.jpg

This post is also available in English

%d bloggere liker dette: