Jeg har fått en del nye lesere i det siste, og føler behov for å dra fram noen av de tidligere innleggene mine om hvorfor jeg startet denne bloggen. For selv om det for øyeblikket virker å være mest hverdagsøyeblikk, mammablogg og strikkebilder som opptar meg, så er bloggen egentlig ment å gå dypere enn det. Men livet har forskjellige sesonger, og akkurat nå er det en sesong hvor vi fokuserer på familien og barna våre, samtidig som vi ser fram til sommeren når vi planlegger å reise ned igjen til Mosambik.
Under kategorien Afrikadrømmen min så kan du lese alle innlegg som handler om vår vei til å leve ut drømmen om å flytte til Afrika, men jeg har likevel lyst til å poste innlegget jeg skrev som en introduksjon da jeg startet denne bloggen i desember.
AFRIKADRØMMEN MIN
Jeg har nok alltid vært litt spesiell på en del områder. Da de fleste andre drømte om å vokse opp til et A4 liv med stødig jobb og familieliv og å slå seg til ro på ett sted, kjente jeg panikken bre seg i kroppen min. Det var skrekken min! Å bosette meg for «alltid» et sted, med samme jobben år etter år.. Jeg var livredd for at det skulle hende meg.
Siden jeg var fem år gammel, har jeg drømt om å bo i Afrika og hjelpe gatebarn og drive barnehjem.
Pappa har fortalt at da jeg var fem-seks år gammel og det gikk reklamer for hjelpeorganisasjoner av afrikanske barn med oppsvulma mager, stod jeg foran tvskjermen og gråt og sa “pappa, når jeg blir stor, skal jeg reise ned å hjelpe de.” Jeg husker også at hver kveld da jeg bad kveldsbønn med mamma, måtte vi huske på å be for alle de stakkars barna i Afrika som ikke hadde mat eller noe sted å sove.
Og den drømmen har fulgt meg og formet meg opp gjennom hele oppveksten. Etterhvert som jeg begynte å bli 9-10 år ble det litt flaut å svare at jeg skulle bli misjonær når jeg ble stor, spesielt fordi jeg så at de voksne ikke tok meg helt seriøst, og kanskje regnet med det var en fase som ville gå over. Jeg stilte spørsmål ved om dette var en drøm jeg hadde fordi jeg er godhjerta, eller om det var et kall Gud har lagt ned i hjertet mitt. Som dere kanskje forstår så er jeg vokst opp i en kristen familie, hvor jeg lærte å kjenne Gud som en levende, kjærlig Far som har en plan for livet til hvert enkelt menneske. Jeg visste at dersom det var en drøm Gud hadde lagt ned i meg, ville jeg gå helhjertet inn for det.
En dag da jeg var rundt 10 år låste jeg meg inne på rommet mitt, og sa til Gud at jeg ikke ville gå ut før han bekreftet om det var Hans vilje for livet mitt at jeg skulle flytte til Afrika. Jeg slo Bibelen min opp på et tilfeldig sted, og landet på 1 joh. 3.16-18 hvor det står: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.
Disse ordene stakk i hjertet mitt, og jeg kjente en dyp indre overbevisning om at dette var meningen med mitt liv; jeg skal elske de som ingen andre elsker!
Og da begynte det for alvor. Jeg lengtet inderlig etter den dagen da jeg skulle reise til Afrika. Men alt har sin timing, og det ble mange år med utålmodig venting. Da jeg var 16 år fant jeg mannen i mitt liv, og før vi ble kjærester måtte han svare på om han kunne tenke seg å flytte til Afrika med meg. For alltid. For det er ambisjonen min. Jeg vil gå all in. Bygge hus og slå meg ned. For akkurat der, i varme, stinkende fattigdommen kan jeg se for meg å bo i 30-40 år på ett sted. Han sa heldigvis ja, og vi giftet oss knappe 2 år senere, 1 1/5 mnd før jeg fylte 18.
Høsten 2011, reiste jeg endelig for første gang til Afrika. Et par år tidligere hadde jeg hørt om Heidi Baker, en amerikansk misjonær som drev et stort arbeid i Mosambik, med over 10 000 menigheter, og de mettet flere 1000 mennesker daglig. Og med engang jeg leste om hennes arbeid, begynte jeg å storgråte. For jeg kjente at akkurat dette var hjertet mitt! Å mette de sultne, elske de forhatte, elske de foreldreløse. Og å gi de Jesu kjærlighet. Og derfor reiste vi ned til Pemba i Mosambik og gikk hennes Harvest School, en 10 ukers misjonsskole. Det var 10 utfordrende og fantastiske uker på mange måter. Mer om oppholder vårt i Pemba kan du lese her.
Vi reiste hjem igjen til julen 2011 for å føde vårt første barn hjemme i Norge i mai, og så skal vi etter planen bli i Norge i et par år for å tjene opp penger før vi setter oss på flyet til Mosambik med flyttelass og enveisbillett. Da skal vi jobbe sammen med Heidi Baker og hennes misjonsorganisasjon Iris Ministries. Etter å ha vært i Pemba hos Heidi Baker en stund og lært av de, så er planen å flytte til Kenya hvor vi vil starte opp barnehjem og menighetsarbeid fra scratch. Vi føler Gud flere ganger har talt til oss om at Kenya er landet vi er ment å bosette oss i. Så dette blir en spennende reise!
Vi får ingen lønn for det arbeidet vi gjør der nede, så vi er avhengige av støttepartnere og folk som vil støtte oss i det arbeidet vi gjør. Dersom du har lyst å gi en gave til vår Afrikakonto, er du velkommen til det. Informasjon finner du på min og min manns hjemmeside her.
This post is also available in English
