De fleste av dere har fått med dere at vi har en adoptivsønn på 20 år. Idag ønsket jeg å fortelle dere litt av hans historie for å la dere bli bedre kjent med han. Det er en lang historie, men jeg tror likevel at du kommer til å sette pris på den.

Hans mor ble gravid med ham etter et tilfeldig møte, og fortalte aldri familien sin hvem faren var. Hun reiste til deres bestemor i bushen da hun var gravid og fødte der, og kom tilbake da han var rundt et år. Hun fant seg fort en ny mann, og sammen fikk de en datter. Men før Ndoro fylte 3 år, døde både søster og mor, av uklare omstendigheter. Ikke lang tid etter døde også stefaren, og han ble etterlatt alene. Ingen vet nøyaktig hvor gammel han var, fordi ingen var der da han ble født, mora ordnet aldri fødselsattest til han, og etter at mora døde, ble han sendt fram og tilbake til forskjellige slektninger, og ingen brydde seg om å finne ut hvor gammel han var.

Hans tanter og onkler var også fattige, og hadde nok med å brødfø sine egne barn. Å gi han et sted å sove var én ting, for de kunne alltid skvise en ekstra småunge på madrassen, men å gi han mat, var verre. En periode ble han sendt til bestefaren sin, og hans tre koner, men de behandlet han ikke bra. Av bestefarens nåde, fikk han sove på gulvet på rommet hans. På blader av banantrær, det samme du ser på tradisjonelle afrikanske hytter. Han hadde føttene fulle av jiggers – larver, men ingen brydde seg om han nok til å fjerne de fra de stakkars føttene hans, før de hadde spist opp store deler av kjøttet på tærne hans. Til dags dato har han arr av dette.

Morens tvillingsøster kom for å hente han derifra da hun så hvor dårlige de behandlet han, men hun kunne ikke ta han til seg, fordi mannen hennes nektet. Men hun fikk arrangert at han fikk sovet hos noen slektninger.

Da han bodde hos de diverse tantene og onklene, var det veldig vanlig at da det nærmet seg middagstid, ville han bli sendt på et ærend langt vekk, og da han var kommet tilbake, ville maten vært spist opp og ingenting igjen for han. Andre ganger kunne tanta jage han ut av huset, og låse døra mens de spiste, og han måtte sitte i regnet utenfor huset og kjenne lukten av maten og gråte av sult. Andre ganger ville han få beskjed om at de ikke hadde mat for han, men at han kunne prøve å gå til ei annen tante, som bodde flere kilometer unna. Da han på tom mage hadde gått dit, ville han oppdage at også den tanta hadde ikke noe mat for han, så han måtte gå hele veien tilbake igjen. Det er hjerteskjærende og tenke på at han har blitt behandlet slik, og de fleste som leser dette tenker sikkert at dette går ikke ann, folk kan ikke være så ondskapsfulle! – Men jo, det kan de…

Fra han var 6-7 år gammel, var han nødt til å finne måter å brødfø seg selv på. Han gikk fra hus til hus og tilbydde seg å gå til brønnen og hente vann for de for å tjene en krone, eller gå i skogen og samle brennved. Noen ganger forbarmet kvinner som solgte mat seg over han og gav han rester etter kundene. Han fant seg strøjobber her og der, og fra han var 12 år gammel jobbet han på sjøen som fisker. Han ville fiske på natterstid, og så gå på skolen på dagtid. Han ville også prøve å jobbe på byggeplasser, og lærte seg både å jobbe med sement og stein. Han fikk lov å bo hos forskjellige slektninger og venner i bytte mot at han forsørget fisk og mat på bordet. Hvis fiske gikk dårlig, eller han ikke greide å tjene penger, hev de han ut. Han ble derfor aldri boende på et sted mer enn ett år, ofte ikke mer enn noen få måneder av gangen. Så ville en ny venn forbarme seg over han og ta han med seg hjem, og han fikk bo der en kort periode.

Han begynte ikke på skole før han var rundt 8 år, fordi ingen brydde seg nok til å ta han til skolen. Ingen visste alderen hans, så de bare gjettet og la på et par år slik at han kunne hoppe rett inn i 3.klasse, for å spare penger. Da han skulle registrereres for eksamen på grunnskolen, var det obligatorisk med fødselsattest. Dette har han selvsagt ikke, så tanta og onkelen som han da bodde hos, gjorde som de fleste her gjør, og lagde et falskt fødselsattest. Det er skrekkelig enkelt å lure myndighetene her, og veldig normalt. For et lite beløp rett i lomma på landsbyhøvdingen fikk de en stemplet erklæring på at han var deres sønn, som de leverte inn til myndighetene, og han fikk dermed fødselsattest hvor det står at han er to år eldre enn det han hele livet har trodd han er, og at tanta og onkelen er foreldrene hans. Som betyr at på papiret er han ikke foreldreløs.

Etterhvert som han ble eldre ble det også vanskeligere å finne noe sted å sove. Fra han var tenåring bodde han mest hos venner, noen måneder her og noen måneder der. Han sov som oftest ute på ei matte under et tak, og fikk bo hos vennene så lenge han betalte for seg.

Et stort svik som han ikke visste om da, var at en av slektningene, som han hele tiden har trodd har vært hans nærmeste pårørende, og den som oppriktig brydde seg om han; eneste problemet var at hun var fattig selv; mottok støtte som var tiltenkt Ndoro fra han var liten. Han var med i diverse fadderordninger, blant annet gjennom Plan i samarbeid med myndighetene, og til den dagen han fylte 18 skulle han fått 350 kr månedlig for skoleutgifter og mat. Han har aldri sett en krone av de pengene. Alt har gått i lomma på slektningen. Det var ikke før jeg begynte å gå papirene hans i sømmene, fordi jeg ønsket å se om vi kunne endre fødselsattesten hans slik at vi kunne juridisk adoptere han, at han lærte dette.

Det var bittert å lære at slektningen har mottatt penger som var tiltenkt han, mens han har måtte jobbe beinhardt for å få råd til skolepenger og mat, og har grått seg i søvn av sult flere ganger enn han kan huske.

Da vi møtte han i oktober 2018, hadde jeg allerede sett han i gatene flere ganger. En stille, sjenert gutt som alltid gikk alene. Men det var noe med han som jeg følte meg dratt til. Jeg spurte ei av damene i menigheten engang om hun kjente han, og hun sa bare «ay, han har hatt et veldig vanskelig liv». Plutselig en dag, mens vi hadde vår ukentlige Singstar/filmkveld på storskjerm ute i hagen vår med ungdommene, kom han inn og stilte seg bakerst bak et tre. Jeg hilste på han og ønsket ham velkommen. Med en gang følte jeg at det var noe med han som var spesielt. Etter det kom han flere ganger, men holdt seg alltid sjenert i bakgrunnen. En måneds tid senere når Per Kristian Fjellvang kom ned og skulle sette sammen et arbeidslag for å lage en vei, sa jeg til Sirya at jeg ville han skulle spørre Ndoro om å bli med. Han ble så utrolig glad. Per Kristian både kjøpte klær til han og Sirya, og de spiste lunsj hjemme hos oss hver dag mens de jobbet på veien. Etter det kom han på morgenbønnemøtene våre noen ganger. Jeg merket fort at han hadde et veldig åpent og søkende hjerte, og han var veldig ivrig etter å komme tilbake på skolebenken. Han hadde vært borte fra skolen i over ett år, etter at det ble for vanskelig å fiske på natterstid og så gå 6 km til skolen på morgenen. Derfor hadde han ikke råd til skolepenger, og ble jaget vekk.

Vi bestemte at vi skulle sende han tilbake på skolen i januar, men før vi rakk det, brakk han ankelen. Juleaften 2018. Jeg hjalp han med penger for å ta røntgen og han fikk behandling hos lokal lege, men han ble feilbehandlet, og det endte opp med at jeg tok han til Mombasa til spesialist. Dette endte med flere oppfølgingsturer, og mange lange bilturer sammen hvor vi fikk bli bedre kjent. Han var så utrolig takknemlig og ydmyk over å føle at noen viste han kjærlighet og brydde seg om han for første gang. Han ble også etter et par måneder kristen, etter å ha vært muslim hele sitt liv. Lang historie kort; han fikk fort en stor plass i hjertet mitt.

Romjula 2018 hadde de en fotballcup, det var på trening før finalen at Ndoro brakk ankelen. Laget han var kaptein for vant likevel! Sirya som også bor med oss, til venstre

I februar hentet jeg han på internatskolen for å dra til Mombasa på oppfølging tidlig neste dag. Da han dro «hjem» til hvor han hadde bodd før han dro på skole i januar, (han sov på ei matte ute under et lite tak, mens han hadde sine få eiendeler i en plastikkpose inne i huset til tanta), fikk han høre at han ikke var velkommen lenger, fordi han nå var på skole og ikke jobbet for å bidra til husholdningen. Jeg inviterte han da til å sove hos oss den natta. Det ble til at neste gang de var hjemme fra skolen sov han hos oss igjen, og siden da bodde han hos oss. I mars var de hjemme ei langhelg fra skolen, og da overrasket jeg han med hans livs første bursdagsfeiring. Han ble utrolig ukomfortabel og flau, men ble også veldig rørt og glad.

Det tok ikke mange dagene etter at han ble friskmeldt med ankelen i april, at han igjen begynte å bli syk. Denne gangen viste det seg å være tuberkulose. Dette har sannsynligvis ligget latent i kroppen hans i åresvis. Han ble ganske så syk, og var hjemme fra skolen i flere måneder. Det krevde mye oppfølging, medisiner og sykehusbesøk. Dette var surt for han, da han nettopp hadde begynt på igjen på skolen, men samtidig var det en utrolig verdifull tid for oss. Jeg brukte mye tid med han (kombinert med Rita som da var kreftsyk og jeg også tok meg av), og vi fikk en mulighet til å bli kjent og jobbe med sår og traumer fra barndommen som vi aldri hadde fått gjort dersom han hadde vært på internatskole. Han hadde også mye familiedrama og vanskelige slektninger, og det var vanskelig for han å tro på at vi ikke ville kaste han ut, som alle andre hadde gjort. Men med betingelsesløs kjærlighet, tillit og stabilitet, lærte han seg fort at vi var til å stole på og oppriktig brydde oss om han. Ettårsdagen for da han flyttet inn hos oss var en stor milepæl for han. Han åpnet seg opp, og kombinert med all sykdommen og alle utfordringene jeg hjalp han med, følte jeg meg veldig knyttet til han, og følte fort på en enorm morskjærlighet for han.

Det har alltid vært et spesielt bånd mellom oss to etter det.

Vi hadde på denne tiden totalt fire ungdommer som bodde hos oss. De tre andre hadde foreldre, men på grunn av forskjellige omstendigheter kunne de ikke bo hjemme, og vi tilbød de å bo hos oss mens vi utdannet de. Men Ndoro var den eneste av de som ikke hadde egen familie, og i juli sa vi at vi ønsket å adoptere han, og at han kunne fullt og helt bli vår sønn.

På grunn av at den falske fødselsattesten hans sier han ikke er foreldreløs, og at han er født i 1999, kan vi ikke juridisk adoptere han. Det er uansett nesten tilnærmet umulig å adoptere fra Kenya, med mindre du er en statsborger, og barnet ikke har noen levende slektninger. Men vi har skrevet erklæring med advokat og testamente, og i våre øyne er han vår sønn. Esther, Leo og Sarah elsker han og ser på han som storebror, og behandler han deretter. Han har eget rom i huset vårt, og er et fullverdig medlem av familien vår.

Det har ikke vært en enkel reise; han har mye bagasje i sekken, og kommer fra en helt annen kultur og bakgrunn enn oss. Men med en dyp kjærlighet for hverandre, har han vokst enormt, og vi har vokst som familie. Dette sitatet er virkelig sant:

Adopsjon er et nydelig bilde på gjenopprettelse. Det er evangeliet hjemme hos meg.

Det er veldig beskrivende. Denne reisen har lært meg så mye om Gud og om meg selv. Det er en enorm ære å få lov å være mor for en tenåring som aldri har hatt en mor før, og som har gått gjennom så mye vondt. Å få være mamma for en som har drømt om en mamma hele livet. Å få på en så praktisk og tydelig bokstavelig måte forandre livet hans. Samtidig er det veldig vanskelig, og jeg forstår mer hvor stødig, dyp og grenseløs en foreldres kjærlighet må være. For ikke å nevne bare det å hoppe rett fra at eldstemann er 7 år, til at eldstemann er 18! Å være tenåringsforeldre er noe helt annet enn småbarn, og det er ekstra utfordrende når du ikke har fått være med å forme de fra de var små, men hopper inn i rollen med en attenåring man vet ingenting om, eller hva han har gått gjennom.

Han slo seg aldri til ro på internatskolen. Han var hyppig syk, og jeg dro ukentlig for å besøke han. Han hadde magesår og ettervirkninger av tuberkulosen. Påfølgende skoleår flyttet vi han til den lokale videregående skolen her i Majajani, slik at han kunne bo hjemme og få bedre kosthold og oppfølging enn det de får på internatskolen. Og ikke minst, at han kunne få være nær familien han hadde drømt om hele livet, som han endelig nettopp hadde fått. Han trives godt, og har umiddelbart blitt kjent som en av de beste elevene, både akademisk og sosialt, og får mye skryt for hans moraler og integritet. Det er ikke mange rettferdige, moralske, åndelige ungdommer her, og han er et godt forbilde, med hvor forvandlet han er blitt etter å ha blitt frelst. Han har allerede begynt å holde andakter på skoler, og blitt leder i en nyoppstartet klubb de kaller «Integrity club» som skal jobbe for å heve integritet og moralsk standard på skolen. Og ikke minst så er han superglad for å komme hjem hver dag til familien sin, og få bruke kveldene og helgene sammen.

Vi er så stolte over han, og selv om vi stadig jobber med ettervirkninger av en lang barndom uten voksne til å veilede og rettlede han, og uten kjærlige foreldre til å gi han en trygg base, så har Gud gjort utrolig mye i han, og gjenopprettet mye. Det er en enorm ære å være foreldrene hans.

I september begynte vi å jobbe med å få pass til han, slik at vi kunne ta han med oss hjem til Norge i sommer. Vi har både to bryllup og konfirmasjon i familien, og vi ønsket å ta med sønnen vår hjem og la han møte storfamilien, og la de møte han. Men å få pass for han har vært en vanskelig og komplisert prosess, siden han kommer fra et fylke som består av 99% muslimer og han har muslimsk navn. Han skal nå gjennomgå en etterforskning for å bevise at han er etnisk kenyansk, fordi landet har en historie av av at spesielt somaliere utnytter det korrupte systemet ved å få seg falske pass som kenyanere, og deretter drive terror og andre lumske ting. Derfor er de veldig strenge på folk fra kysten, og med islamske navn. Uheldigvis rammet dette vår sønn, og nå ber vi om at vi skal få godkjent denne prosessen… Som er forventet å ta over ett år og veldig vanskelig å få til uten å betale korrupsjon.

Nå ble Norgesturen vår avlyst i sommer uansett på grunn av korona, men vi håper å få det til april neste år. Da håper vi så inderlig at vi kan ta med alle våre fire barn hjem.

Jeg håper dere satte pris på å bli bedre kjent med sønnen vår, og har fått et bedre bilde av hvem han er og hvor han kommer fra, og for en sterk historie han har. Fra foreldreløs til pastorsønn. Takk Jesus.

This post is also available in English

%d bloggere liker dette: