Det er en ting jeg har lagt merke til i det siste som forundrer meg litt.

Når jeg forteller folk om planene våre for å flytte til Afrika så er hovedandelen av responsen at de sier de beundrer meg for å tørre å gjøre det, at de skulle ønske at de selv turte å leve ut drømmene sine, eller turte å bryte opp i A4 livet.
Folk sier de er misunnelige på at jeg er så modig som de sier at jeg velger å gå etter drømmene mine, selv om det er så stort som å flytte til Afrika. Og da tenker jeg «Selvsagt! Hvorfor ikke? Hvorfor gjør ikke du det? Prøv da vel!»

For hva er poenget med å ha drømmer om man ikke tør å gå etter de, tenker jeg? Hva slags liv er det om man ikke tørr å leve, og å ta noen sjanser. Jeg vet at det er en veeldig klisjéfrase; men man lever faktisk kun én gang! Så gjør det meste ut av det livet du har! Jeg er mer redd for å sitte som 70-80 åring og se tilbake på livet mitt og tenke «Jeg skulle ønske at jeg gjorde det.. Jeg skulle ønske at jeg utfordret komfortsonen min  litt mer.. Jeg skulle ønske at jeg reiste og opplevde mer..» enn å hoppe i det ukjente og ihvertfall prøve! For det er alltid en vei tilbake(som oftest). Man kan alltid ombestemme seg og returnere til det trygge dersom det du drømte om blir for skummelt eller ikke gikk som planlagt.

Jeg tror mange ekteskapsbrudd skjer fordi folk er lei. Ikke nødvendigvis av hverandre først og fremst, men av omstendighetene. Av livet. Av alt. Man levet livet på cruisekontroll nesten. Livet suser forbi deg, og dagene, ukene og månedene flyr forbi. Mens du sitter i din lille hverdagsboble og plutselig innser at «oi, hvor ble tiden av?» Og så er mulighetene borte. Det er min store skrekk. Jeg er livredd for å bli for etablert og komfortabel her i Norge til at jeg greier å flytte til Afrika. For jeg vil virkelig i det minste prøve! Om det ikke går som vi hadde tenkt og ender opp med å flytte hjem igjen til Norge om noen år, så ja okei, da er det greit. Vi har ihvertfall PRØVD!

Jeg vil heller prøve og feile, enn å ikke prøve fordi jeg er redd for å feile!

For meg er det viktig å ha mål å strekke meg etter. Noe som gjør at fokuset mitt blir litt lengre frem og opp enn kun hverdagsliv og mas og kjas. Jeg kan bli veldig lei og av og til motløs av å føle at ukene består mest av hverdager, og at de samme tingene skjer dag etter dag, og at tiden bare går.. Da er det godt å huske på at jeg har et mål. En drøm. Noe større å leve for. Som nærmer seg mer og mer for hver dag, og som stadig blir mer konkret og detaljert. For jeg vil LEVE, Ikke bare overleve.

Jeg må påpeke at jeg ikke mener at hverdagsliv, A4 jobb og rutiner ikke er meningsfylt, men at dersom du bærer på en større drøm: PRØV! VÅG! TØRR! 

Hva om det viser seg å være det beste valget du har tatt?

This post is also available in English