Denne jula har vært som balsam for sjela mi. Å være alene med mann og barn i ei uke. Stenge ute problemer og behov og utfordringer. Bevisst be folk komme igjen en annen dag. Slå telefonen på lydløs. Velge å være utilgjengelig. Nyte barna mine, som er det viktigste i livet mitt.

Noen ganger er det skikkelig vanskelig å bevare forstanden midt oppi alt vi møter. All nød, problemer, død og fattigdom. Det har vært så nødvendig å stenge seg inne og bare for noen få dager ikke ta stilling til alt som hamrer på porten vår.

Daglig spør folk om penger. De sulter. De trenger hjelp til skolepenger. Noen er syk og har ikke råd til sykehus. Uka før jul kom ei alenemor med fem barn, hun hadde hørt vi hjalp folk. Hun tryglet oss om å adoptere hennes to ettårige tvillinger. Hun greide ikke ta vare på alle barna selv. Så hjerteskjærende at noen er desperat nok til å gi vekk barna sine.

Men vi er en liten organisasjon og kan ikke hjelpe alle. Hvordan plukker jeg ut hvem vi skal velge? Hvordan kan jeg være rettferdig? Hvem er de mest nødlidende, og… er det å hjelpe de som er mest nødlidende bestandig mest nyttig eller effektivt? Hvis foreldrene ikke støtter eller oppmuntrer barnet, hvis de er fraværende eller destruktive, vil de motarbeide hjelpen vi prøver å gi barnet? Hvem er de nøkkelpersonene som gjør at arbeidet gir ringvirkninger, som kan vokse opp til å også være med å bringe en forandring til familien og lokalmiljøet sitt, og ikke bare sløse vekk utdanningen sin og bli junkie som alle rundt seg? Hvis du betaler skoleutdanning for noen, men ikke følger de opp og disippelgjør de, ikke utruster og oppmuntrer de til å takle utfordringer og lidelse som kommer… Og de faller ved første fristelse, eller tyr til alkohol og umoral ved første skuffelse eller motgang i livet. Er det da verdt det? Samtidig, vi er så få personer i arbeidet vårt, vi greier ikke å følge opp alle som trenger å følges opp.

Jeg føler vi har prøvd mange måter å hjelpe folk på disse 4,5 årene vi har bodd her i Kenya. Det er stor forskjell på de som du betaler skolepenger for barna, men det utgjør egentlig ingen forskjell i livene deres. Mannen er fortsatt alkoholiker og utro. De fortsetter å få barn nummer ni og ti, og de forventer at du skal forsørge og betale skolepenger for hvert barn du får. De gidder ikke prøve å skaffe penger selv engang når de har et problem, de kommer rett på døra di, og blir fornærmet om du sier nei. Alle forstår at det ikke er bærekraftig.

Andre igjen lytter til hva du sier. De hører undervisningen du gir. Om å forvalte penger. Om å være sannferdig, ikke lyve og ikke være korrupt. Søke Gud av et oppriktig hjerte. Elske de rundt seg og være ærlig. Være trofast i det små og jobbe hardt for å forbedre livet sitt. Hjertene deres forvandles. Noen av de får ikke engang en krone av oss, men de greier på egenhånd å snu situasjonen sin og forandre familien sin på grunn av at de står opp for seg selv og tar ansvar for egne liv.

Det er som ordtaket » Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet.»

Hvem er de som faktisk har lyst å lære seg å fiske selv? Og hvem er de som er tilfredse i sin latskap og har lyst at du skal mate de hver dag? Hvem er de som ønsker å vende seg vekk fra korrupsjon, løgn, snylting og snarveier, og hvem har det så integrert i sjela si at de er forbi forandring? At det å bruke tid på å gå tett hand i hand med de er som å kaste perler for svin? Hvem er oppriktige, og hvem bare later som? Hvem ønsker å være din venn på ekte, og hvem bare smisker for å prøve å få litt penger?

Dette er kjernen i mange av problemstillingene vi jobber med daglig. Det er utmattende og deprimerende. Altfor mange ganger har vi «spilt på feil hest», satset på feil personer. Brukt tid og ressurser på noen som visste seg å være totalt falske, eller at forandringen de tilsynelatende hadde, ikke stakk lengre enn 5 centimeter, så ved minste ulempe eller problem var alt de hadde lært glemt, eller du hører aldri fra de igjen. Eller betalt dyre skolepenger for noen som lovte at de skulle jobbe hardt og forandre livet sitt, for så å rømme fra skolen første uka fordi det var vanskelig. Eller droppe skolen og rømme avgårde med en hvit mann i 70 årene som lovte lettere veier til rikdom. Eller elsket noen som din egen sønn og hatt de i hus i månedsvis, og så lyver de for å lure deg for 20 kroner.

Vi har valgt dette selv. Og det er et valg jeg vil ta igjen og igjen. Uten min dyrebare Jesus hadde jeg ikke overlevd. Han er grunnen til at vi er her, og styrken til at vi gjør det med glede. Men jo lengre vi er her, jo mer bevisst blir jeg på at jeg er nødt til å sette sunnere grenser for meg selv for å holde ut. For ikke å miste meg selv eller fornuften min. For å sette mine egne barn og deres behov først. Det er ikke verdt det om jeg redder om så hele verden, men mister mine egne barn. Eller ødelegger min egen sjel.

Derfor har denne juleferien vært så nødvendig. En liten boble av norsk jul midt uti den kenyanske bushen. Avstengt så mye som mulig fra omverdenen for å samle krefter og prioritere hverandre.

Før det nå igjen denne uka er tid til å ta stilling til alle som hamrer på døra. Maser om skolepenger og hjelp. På mandag åpner skolene for alle trinn. Hvem skal vi prioritere? Vi har ikke ressurser til å hjelpe alle, og nå begynner den smertefulle oppgaven med å velge hvem vi skal hjelpe, og å si nei. Det gjør aldri mindre vondt.

This post is also available in English