For to måneder siden fikk ei av tenåringene i menigheten vår, dattera til en av våre nærmeste venner og bibelgruppeledere, en kreftdiagnose.

Moren er analfabet, har ingen mulighet til å stille spørsmålstegn ved hva legene sier, og da jeg hørte at lokalsykehuset ville kappe av foten uten å engang ha bekreftet mistanken, sa jeg at dette går ikke ann, vi må finne bedre leger.

Etter det tok jeg de med på privatsykehus, fikk bekreftet diagnosen osteosarcoma med biopsi, og deretter tatt CT og MR for å se etter metastaser og se utbredelsen av tumoren i leggen. Lokalsykehuset gjorde en stor feil ifjor og gjorde en fasciotomi (spalting av muskel), i det som egentlig var en liten tumor. Deretter gjorde de ingenting i 10 mnd, og da hadde tumoren eksplodert i hele foten.

Jeg er knust på deres vegne, og har tatt det på meg å hjelpe de med alt jeg kan. Jeg har vært deres forkjemper og advokat de siste to månedene, søkt legehjelp og svar, organisert undersøkelser og blodprøver, hjulpet med papirarbeid og søknader, tatt de med til Mombasa 1-3 dager i uka, hjulpet henne med å finne den beste onkologen på kysten, og fått startet henne på cellegift. Hun skal ha fire sykluser på tre dager hver, med tre ukers pause mellom. Det har vært en virvelvind, og tatt veldig mye av mitt fokus og tid. Men jeg gjør det med glede. Å se hvor stor forskjell jeg gjør for de, den tryggheten og støtten de føler ved å ha meg å lene seg på, lettelsen over å slippe og styre med byråkratiske prosesser, og hvor elsket de føler seg, er utrolig givende.

Hun og familien bor i ei gjørmehytte uten vann og strøm, og uten vinduer på rommet hun sover på. Jeg følte forholdene var uverdige i tilstanden hun var i etter første cellegiftkur, så denne gangen tilbydde jeg henne og mora å bo hos oss. De har bodd oss i 8 dager, men Rita har gradvis blitt dårligere. Dårlig form er jo forventet, og jeg har kontinuerlig fulgt henne opp, sjekket blodtrykk og temp, gitt ORS, laget næringsdrikker og smoothier. Formen har likevel vært dalende, og jeg har vært i hyppig kontakt med legen og vurdert å sende henne på distriktssykehuset, men jeg har så lite tiltro til de at jeg er veldig ukomfortabel med å sende henne dit. Privatsykehus er likevel så vanvittig dyrt at jeg har tenkt det ikke er noen mulighet. Men igår tok ting plutselig en negativ vending, og hun ble akutt dårligere. Jeg tok henne til privatklinikken i Kilifi som vi selv bruker, og besluttet å sende henne med ambulanse til det beste privatsykehuset i Mombasa. Det var det eneste stedet jeg var komfortabel med å sende henne i hennes tilstand, koste hva det koste vil. Jeg kan ikke leve med meg selv om hun mister livet fordi jeg ønsker å spare pengene mine på husbygging eller noe annet.

Idag tidlig ble jeg oppringt kvart på seks, og fikk beskjed om at hun trenger blodoverføring og at de behøvde donorer. Vi visste ikke blodtypen hennes på det tidspunktet, men jeg kastet meg i bilen sammen med to av tenåringsguttene som bor hos oss som har O+, i håp om at de kunne donere. Hun hadde heldigvis samme blodtype som de, og både de og jeg donerte blod idag. Mitt blod kunne ikke bli brukt på henne, men jeg donerte likevel gladelig til blodbanken deres når jeg først var der. Jenta vår trenger en tredje pose, så imorgen tidlig reiser Stig med en tredje gutt som også har samme blodtype. De er glade for å kunne bidra med noe, og det er fint å se kjærligheten og enheten som stadig vokser seg sterkere i menighetsfamilien vår.

Hun ligger på isolat, og hvis ikke kaliumverdiene går opp ikveld, legges hun på intensiven. Dette kommer ikke til å bli billig, og jeg grøsser ved tanken på regningen som vi ikke vet endelig sum på enda, men det kommer til å bli flere titalls tusen norske kroner. Likevel føler jeg ikke at jeg har noe valg. Hun er et nært medlem av vår menighetsfamilie, og ei jente vi er utrolig glad i. Tanken på å miste henne er bare for vond, og jeg må vite at jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe henne. Etter fire cellegiftkurer skal hun amputere foten, og kommer til å trenge sykehusinnleggelse, operasjon, protese, opptrening, osv… Dette er et langt maraton som vi såvidt har startet på.

Vi har fått forespørsel om å starte kronerulling for å hjelpe med sykehusregningen (-regningene, da dette nok ikke er siste gang hun blir innlagt desverre…), og selv om jeg ikke har så mye peiling på å opprette spleis og disse forskjellige formålene, er det likevel mulig for de som ønsker det å gi direkte til vår misjonskonto som kommer til å dekke utgiftene hennes.

Dersom noen kjenner at dere ønsker å hjelpe til med dette, så er kontonummeret 4266.16.29619 og VIPPS konto 106514. PayPal: lindagisnaas@gmail.com

This post is also available in English

%d bloggere liker dette: