Igår ble vi gjort oppmerksom på at noen mente at vi ikke burde legge ut bilde av at vi kjøpte «luksusting»som sykkel til barna våre, og at noen hadde reagert på at vi hadde kjøpt bil. Dette var et par kommentarer vi ønsket å adressere, i tilfelle det er flere som tenker slik.

For det første så mener vi ikke at det er luksus å kjøpe et par billige sykler til barna våre. Vi har tatt de med hit for å bo i det fattige Afrika, men det betyr ikke at vi har tenkt å leve som fattige. Vi er kommet for å gi de fattige håp om at det går ann å ha et bedre liv, og vi ønsker å leve i det minste behagelig, selv om det er langt i fra luksuriøst.

En av forskjellene på gammeldagse misjonærer og oss, er at vi prioriterer familien først. Vi kommer ikke til å sette ungene på internatskole for å få mer tid til misjon som de gjorde før i tiden, og vi kommer ikke til å sette andres behov før våre barns. Vi er nødt til å ta godt vare på familien vår for å i det hele tatt være i stand til å hjelpe andre. Det viktigste for oss er at barna våre har det bra. Selv om det ikke betyr at de har overflod av leker, så syns vi også det er viktige at de kan få gaver av og til, og sykkel som de fleste andre barna i gata vår har. Det betyr mye for trivselen til ungene, og Esther sykler ofte når vi skal besøke folk i nærområdet.

Dersom man skal bo i u-land i en kort periode går det ann å leve fattigslig og legge seg på en nedre linje for hva som er overlevbart, men når man skal slå seg ned og holde ut i en hel livstid, trenger man å ta vare på sin egen trivsel også. Det er gjort undersøkelser på at de fleste misjonærer ender opp utbrent og deprimert. Dersom vi skal være en sunn og sterk familie som trives på misjonsmarka for resten av livet, må vi ta vare på oss selv først, og ikke kjøre oss selv i grøfta.

Likevel så er ikke sykkel et grunnleggende behov såklart, og ikke noe man «må» ha. Men vi fikk en spesifikk gave av noen hvor de sa vi skulle kjøpe noe fint til oss selv eller ungene, og da syntes vi sykkel var en fin ting å skaffe ungene, som øker trivselen deres, og som de kommer til å ha glede av lenge. Det gjør det også enklere når vi skal gå rundt om i landsbyen, da ungene fort blir lei av å gå i varmen.

Det betyr ikke at vi fråtser eller velter oss i luksus, vi mener vi er nøkterne med pengebruken. Huset vi bor i er det desidert billigeste huset vi fant, og jeg kjenner ingen andre misjonærer som hadde turt å leve midt i en sterkt muslimsk landsby med kun en hekk rundt huset. Det har vært angrep på politistasjonen en halvtime unna den siste måneden hvor folk ble drept, som ISIS har påtatt seg skylden for, og det er flere i Mombasa og ikke langt unna oss som har blitt avslørt som en del av deres nettverk i det siste. Vi prøver ikke å liste oss på tå heller, men kommer med et radikalt evangelium som vekker oppsikt og frambringer reaksjoner. De aller fleste misjonærer bor inne på en trygg misjonsbase med høye murer og med døgnkontinuerlig vakthold. Det gjør ikke vi, for vi ville ikke bruke mer enn strengt nødvendig på hus før vi får bygd en trygg misjonsbase.

Og for de som har reagert på at vi kjøpte bil som en av de første tingene vi gjorde etter at vi kom hit; jeg skal love deg at det var det mest nødvendige kjøpet vi har gjort, og veldig tjenesterelatert! Det er viktigere med bil enn med tomt for nå, for uten bil hadde vi ikke kommet oss til tomta uansett. Vi hadde vært låst til huset uten bil. Den offentlige transporten her er en dødsfelle, og det har vært flere dødsulykker de siste fire ukene med de offentlige bussene. Det er over 1 time til Mombasa, hvor vi er nødt til å dra for å fikse alt av papirer, og mange andre gjøremål og ærend. I tillegg har vi et stort lasteplan som er praktisk for når vi skal begynne å bygge, så vi ikke trenger å leie lastebil hver dag. Dersom vi får tomta vi ber om, må vi kjøre 8-9 km på dårlige, hullete sandveier, og det er ingen andre måter å komme seg dit på enn med en pickup. Vi kommer også til å kjøre til avsideliggende landsbyer langt inne i bushen for å preke evangeliet og hjelpe de fattige, hvor vi er nødt til å ha en slik bil vi har. Det er altså ikke fordi vi ønsket en «dyr, luksusbil» at vi kjøpte en pickup eller prioriterte å kjøpe en bil, men fordi det er den perfekte misjonærbilen som tar oss overalt.

I det daglige spiser vi mye bønner, kål og ris; de billigste matvarene, og vi er bevisst på å være nøkterne i livsstilen vår. Vi er samtidig rause, og kjøper ofte inn ekstra som vi gir vekk til de fattige. Vi brenner etter å dele med de som ikke har noe, og det vet alle de som kjenner oss.

Jeg syns det er litt trist at vi føler vi må forsvare vårt kjøp av bil. Spesielt siden jeg vet at disse kommentarene ikke kom fra noen som kjenner oss, men som likevel følte seg berettighet til å kritisere vår levemåte. Det syns jeg ikke er rettferdig da det er vi som har ofret vårt trygge, økonomisk stabile liv i Norge og flyttet hit. De som velger å støtte oss, må stole på at vi disponerer ressursene vi har korrekt, og at vi gjør det vi føler er rett både ovenfor barna våre, og tjenesten vår, og alle vi ønsker å hjelpe her på Swahilikysten.

Med det vil jeg si takk til alle de som stoler på oss, støtter oss og som ber for oss! Nye helbredelser og spennende ting skjer hver dag, og vi får stadig nye invitasjoner hit og dit. Jeg er full av beundring over hvor stor Gud er! Gå til Facebooksiden for StigandLinda Ministries her, for å lese hvordan det går med slagpasienten som vi bad for igår.

This post is also available in English