Etter de to siste innleggene om motivasjon, hunger og muligheter må jeg nesten skrive litt om noe som faktisk har oppmuntret meg veldig midt oppi alt dette også.
For det er jo ikke til å legge skjul på at mye av det jeg har skrevet kommer fra en del frustrasjon. Jeg har gjennom årene brukt utrolig mye tid på unge mennesker jeg har sett potensial i, prøvd å finne muligheter for, betalt utdanning for, funnet mennesker som kan lære dem ting og til tider sikkert vært mye mer opptatt av framtiden deres enn det de har vært selv. Og når man opplever det mange nok ganger, at noen begynner på noe og slutter igjen, eller at en mulighet man selv synes er fantastisk blir møtt med et ganske stort skuldertrekk, så kan man bli litt motløs.
Samtidig har jeg gått rundt denne skoleferien og sett på Leo og kompisene hans, og de har faktisk gitt meg skikkelig håp.
De som følger meg på Snapchat kjenner denne gjengen ganske godt allerede, for de er her omtrent hele tiden. Noen av guttene har Leo vært venner med i tre år, andre i rundt sju, så de har på mange måter vokst opp sammen. De henger sammen nesten hver dag, sover hos hverandre i helger og ferier og kjenner hverandres familier og historier veldig godt. De kommer fra ganske forskjellige typer hjem, og flere av dem har vokst opp med ulike former for brutte familier og ting som ikke alltid har vært så enkelt.
Det er en ganske spesiell kompisgjeng, egentlig. De bryr seg veldig om hverandre, og de har etter hvert blitt så trygge på hverandre at de også snakker sammen om ting som er vanskelig. Leo har bibelgruppe med dem, og han har ganske naturlig fått en lederrolle i gjengen. Det er ikke noe vi har satt ham til eller organisert for ham. Det har bare blitt sånn over tid.
Og Leo er jo… Leo. 😅
Han er veldig aktiv, veldig nysgjerrig, full av ideer og får stadig lyst til å prøve ting han aldri har gjort før. Han kan få en idé, og ti minutter senere er det tydeligvis et prosjekt. Det har han nok både fra moren sin og morfaren sin, så jeg kan ikke akkurat late som jeg ikke vet hvor det kommer fra. Pappa har vært sånn hele livet, og jeg er vel heller ikke spesielt kjent for å la manglende kunnskap stoppe meg fra å begynne på ting. 😂
Men det som har vært så interessant å se, er hvordan Leo drar kompisene sine med seg.
Denne ferien har de fisket, fikset sykler, laget mat, bakt, skrudd, bygget og begynt å lage skilt i tre. Det er stadig et eller annet på gang. Og ofte er det Leo som har fått ideen først, før hele gjengen plutselig holder på med det samme.
Her om dagen fikk han lyst på kanelboller. Jeg hadde ikke tenkt å bake kanelboller den dagen, så da fant han og guttene ut at de fikk gjøre det selv. De fant en oppskrift, fant fram ingrediensene og begynte. De hadde aldri bakt kanelboller før, men det virket ikke som om noen av dem syntes det var et spesielt stort problem.
Og de ble faktisk veldig gode.
Det er litt det samme med syklene deres. Hvis noe ikke virker, begynner de å skru. Noen ganger vet de hva de gjør, og andre ganger gjør de helt åpenbart ikke det. 😂 Men så spør de, prøver, ser på noen andre, finner ut av det og lærer etter hvert.
Nå holder de på med trearbeid og skilt. Heller ikke det fordi noen av oss voksne tenkte at «nå trenger guttene et trearbeidskurs». De fikk lyst til å lage noe, og så begynte de.
Og ja, det følger en del kaos med alt dette. Verktøy forsvinner. Ting blir brukt til helt andre formål enn jeg hadde tenkt. Det ligger prosjekter rundt omkring, og rydding er fortsatt ikke den delen av læringsprosessen de har størst interesse for. 😅 Jeg romantiserer altså ikke dette helt.
Men jeg elsker at de prøver.
Og særlig elsker jeg å se hva som skjer når én gutt som ikke tenker så veldig mye på begrensninger, drar andre med seg.
For det er jo noe med hva vi blir vant til.
Hvis du er vant til at reaksjonen på en idé er «det går ikke», «vi har ikke penger», «vi kan ikke det», «det finnes ikke her», så blir det ganske fort måten man selv tenker på også.
Men hvis du stadig har en kompis ved siden av deg som sier «vi prøver», så skjer det også noe.
Leo kommer med mange ideer som aldri ville oppstått hos noen av de andre guttene alene, rett og slett fordi de har vokst opp med forskjellige erfaringer og forskjellige forventninger til hva som går an. Men når de henger sammen så mye som de gjør, blir de dratt inn i hverandres verden. De får prøve ting de ellers kanskje aldri ville prøvd. De oppdager ting de er flinke til. De begynner etter hvert å komme med sine egne ideer.
Og det er kanskje dette som har slått meg mest i det siste: kultur smitter.
Jeg har brukt mye tid gjennom årene på å prøve å lære mennesker om initiativ og ansvar. Men kanskje er noe av det vanskelig å lære bare gjennom undervisning. Noe lærer vi fordi vi lever tett på mennesker som tenker annerledes enn oss.
Leo har vokst opp med en mor og en bestefar som begge stort sett tenker at hvis vi ikke vet hvordan noe gjøres, så finner vi noen som vet det eller prøver å finne ut av det selv. Det er helt normalt for ham.
Og nå ser jeg at noe av det samme begynner å bli normalt i gjengen hans.
Det synes jeg er utrolig spennende.
Ikke fordi jeg tror at Leo skal «redde» kompisene sine eller at han på noen måte har ansvar for framtiden deres. Det ville jo vært ganske ironisk etter alt jeg akkurat har skrevet om å ikke bære andre menneskers framtid. 😅
Men han påvirker dem.
Og de påvirker ham.
Det er sånn vennskap fungerer.
Jeg blir veldig stolt når jeg ser hvordan han bruker den naturlige lederrollen sin. Han samler dem til bibelgruppe. Han drar dem med på prosjekter. De kommer til ham med ting de tenker på. Han utfordrer dem ut av det de er vant med, og samtidig får han selv vokse opp sammen med gutter som har helt andre erfaringer enn ham.
Midt i noe av fortvilelsen jeg har kjent på over manglende hunger hos mennesker jeg gjerne skulle sett gripe framtiden sin med begge hendene, gjør det meg utrolig godt å se denne gjengen.
For jeg ser gutter som fortsatt er nysgjerrige.
Som får ideer.
Som prøver.
Som ikke nødvendigvis bestemmer seg på forhånd for at noe er umulig bare fordi de aldri har gjort det før.
Og jeg håper virkelig de beholder det.
De trenger skole. De trenger voksne. De trenger veiledning og korrigering, og de kommer selvfølgelig til å gjøre massevis av feil framover. De er fortsatt bare gutter.
Men jeg håper de aldri mister denne ganske enkle tanken:
Vi kan ikke dette.
Men vi kan jo finne ut av det.
