Etter at jeg skrev forrige innlegg om at jeg ikke kan ville framtiden til et annet menneske mer enn de vil den selv, har jeg fortsatt å tenke mye på dette med muligheter. For det er jo et ord vi bruker hele tiden i hjelpearbeid. Vi ønsker å «gi mennesker muligheter», og helt fra starten har det også vært en stor del av tanken bak arbeidet vårt. Ikke bare hjelpe mennesker gjennom en vanskelig situasjon akkurat der og da, men skape muligheter til utdanning, arbeid, inntekt og en bedre framtid.
Men etter snart ti år her tror jeg at jeg har fått et litt annet syn på hva en mulighet faktisk er.
For det finnes helt reelt en enorm mangel på muligheter for mange av menneskene rundt oss. Det er ungdommer som gjør det bra på skolen, men som ikke har foreldre som kan betale videre utdanning. Det er mennesker som har utdanning, men som likevel ikke finner jobb. Det er familier som lever så tett opp mot det de tjener hver eneste dag at det nesten ikke finnes rom for å spare eller investere i noe som kanskje kan gi avkastning langt fram i tid. Det er også stor forskjell på å vokse opp med foreldre som har utdanning, nettverk, økonomisk trygghet og mennesker rundt seg som kan åpne dører, og å vokse opp uten noe av dette.
Så dette handler absolutt ikke om at jeg etter ti år har kommet fram til at fattigdom egentlig bare skyldes at folk ikke prøver hardt nok. Hvis det var så enkelt, hadde mye av jobben vår vært veldig mye enklere.
Men samtidig har vi sett noe annet, og det er kanskje dette jeg har blitt mer oppmerksom på med årene: Det kan finnes flere muligheter rundt oss enn det vi legger merke til, fordi vi har lært oss at en «mulighet» skal komme i en bestemt innpakning.
En mulighet er kanskje at noen betaler et kurs. At noen tilbyr deg en jobb. At noen finner en skoleplass, ordner transport, kjøper utstyret eller kommer og spør om akkurat du har lyst til å være med på noe. Da er det veldig tydelig at her kommer det en mulighet, og nå gjelder det å gripe den.
Men veldig mange av de tingene jeg selv har lært gjennom livet, har jo ikke begynt på den måten i det hele tatt. Jeg har sett noen gjøre noe, blitt nysgjerrig, spurt, prøvd, lest meg opp, feilet, prøvd igjen eller funnet noen som kunne mer enn meg.
Og når jeg ser rundt meg her, finnes det egentlig utrolig mye kunnskap tilgjengelig hele tiden.
Pappaen min er et godt eksempel. Han kommer til Kenya omtrent to ganger i året, og de som kjenner ham vet at han stort sett alltid holder på med et eller annet når han er her. Han er smed og utrolig praktisk anlagt, og det finnes ting etter hendene hans over hele området vårt. Han har sveist trapper, laget benker, bygget konstruksjoner, reparert ting og løst alle mulige praktiske problemer gjennom årene. Samtidig har det vært mange gutter og unge menn rundt ham mens han har jobbet.
Her om dagen begynte jeg å tenke på hvor mange som i løpet av alle disse årene faktisk har gått bort til pappa og sagt:
«Kan du lære meg dette?»
Jeg klarte ikke å komme på noen.
Og akkurat det synes jeg er interessant.
Ikke fordi alle burde ønske å bli sveisere, selvfølgelig, men fordi sveising faktisk er en ferdighet det går an å tjene penger på. Her har det altså med jevne mellomrom stått en mann med kunnskap, verktøy og virkelige prosjekter rett foran oss. Man har ikke engang trengt et konstruert «opplæringsprosjekt», for det har vært trapper som faktisk skulle bygges og ting som faktisk skulle repareres.
Likevel er det lett å ikke se dette som en mulighet, fordi ingen har kommet og sagt:
«Nå tilbyr vi opplæring i sveising.»
Og dette gjelder jo så utrolig mye mer enn sveising.
Gjennom årene har det vært mennesker rundt oss som kan bygge, sy, lage mat, bake, drive butikk, holde regnskap, stelle dyr, dyrke, reparere motorer, bruke maskiner, fotografere, jobbe med sosiale medier og en hel haug med andre ting. Etter hvert har vi jo også bygget opp flere forskjellige arbeidsplasser og prosjekter hvor det foregår praktisk arbeid hver eneste dag.
Det er mennesker som kan ting overalt.
Men det krever noe å gå bort til et annet menneske og si:
«Du kan noe jeg ikke kan. Kan jeg få være med deg og lære?»
Det krever initiativ. Men kanskje krever det enda mer enn det. Det krever at man har lært å se kunnskap som noe man selv kan oppsøke, og mennesker rundt seg som noen man kan lære av.
Og akkurat der tror jeg det er viktig å være forsiktig med å dømme.
For mange har heller ikke vokst opp med å lære å se etter muligheter.
Hvis man gjennom hele livet har sett mennesker rundt seg kjempe for å få endene til å møtes, hvis man har sett forsøk etter forsøk mislykkes, og hvis framtiden stort sett har handlet om å komme seg gjennom denne dagen, denne uka eller denne måneden, er det kanskje ikke så rart om man heller ikke automatisk går rundt og leter etter dører som kan åpnes.
Motløshet er en veldig reell del av hverdagen for mange mennesker rundt oss.
Jeg tror vi som har vokst opp med relativt mye trygghet noen ganger undervurderer hva det gjør med et menneske å vokse opp med en grunnleggende forventning om at ting sannsynligvis kommer til å ordne seg. At utdanning er mulig. At det finnes jobber. At hvis én vei ikke fungerer, finnes det sannsynligvis en annen. At det er verdt å prøve fordi man har sett mennesker rundt seg prøve og lykkes.
Ikke alle vokser opp med den forventningen.
Hvis erfaringen din heller har lært deg at penger alltid tar slutt, at skolegangen kanskje stopper selv om du gjør det bra, at jobber er vanskelige å få og at mennesker rundt deg også strever med å komme videre, kan det påvirke ikke bare hvilke muligheter du har, men hvilke muligheter du klarer å forestille deg.
Og kanskje er derfor en del av jobben vår ikke bare å skape flere muligheter.
Kanskje vi også må hjelpe mennesker til å begynne å se dem.
Det får meg til å lure på om vi noen ganger har gjort begrepet «mulighet» litt for passivt. For når vi sier at noen «mangler muligheter», kan det nesten høres ut som om en mulighet er noe man enten har eller ikke har. Noe som må bli gitt til deg utenfra før du kan begynne.
Og noen ganger er det selvfølgelig akkurat sånn.
Du kan ikke bare bestemme deg for å ha råd til universitetet dersom skolepengene tilsvarer flere års inntekt for familien din. Du kan ikke skape en ledig jobb som ikke finnes. Du kan ikke lære et fag som krever dyrt utstyr eller formell kvalifikasjon bare ved å ville det sterkt nok.
Det er derfor vi fortsatt betaler utdanning. Det er derfor vi skaper arbeidsplasser. Det er derfor vi hjelper mennesker med utstyr, kurs og opplæring, og hvorfor jeg fortsatt tror helhjertet på at én reell mulighet kan forandre retningen på et menneskes liv.
Men jeg tror jeg har blitt mye mer interessert i hva som skjer før jeg kommer inn med pengene, kurset eller jobben.
Hva har du allerede prøvd? Hvem har du spurt? Hva har du forsøkt å lære? Hva gjør du med det som faktisk finnes rundt deg akkurat nå?
For hvis en av guttene her for eksempel hadde brukt hvert av besøkene til pappa til å følge etter ham, hjelpe ham, stille spørsmål og lære det han kunne, og etter hvert kom til meg og sa: «Jeg har virkelig lyst til å lære mer om sveising, men nå trenger jeg ordentlig opplæring», så hadde jeg vært utrolig motivert for å finne ut hvordan vi kunne hjelpe ham videre.
For da hadde ikke jeg bestemt retningen for livet hans.
Jeg hadde bare kommet inn og hjulpet ham videre i en retning han allerede hadde begynt å gå selv.
Og kanskje er det akkurat den forskjellen jeg prøver å bli flinkere til å se etter nå.
Jeg ønsker fortsatt å åpne dører. Jeg ønsker fortsatt å skape arbeidsplasser, betale utdanning, lære bort det vi kan og bruke ressursene vi har til å gi mennesker muligheter de ellers kanskje aldri ville fått. Men jeg ønsker også å bli flinkere til å legge merke til menneskene som allerede banker på dørene selv.
Samtidig ønsker jeg å forstå bedre hvorfor noen aldri banker.
For utgangspunktet vårt betyr utrolig mye, og vi starter definitivt ikke livet med de samme forutsetningene. Vi gjør mennesker en bjørnetjeneste dersom vi snakker så mye om alt de mangler at vi glemmer å snakke om det de faktisk har. Men vi gjør dem også urett dersom vi peker på en dør og tenker at alle burde ha sett den like lett som vi gjorde.
Kanskje må vi gjøre begge deler.
Skape muligheter der de faktisk mangler, og samtidig hjelpe mennesker til å oppdage de mulighetene som allerede finnes.
Kunnskap finnes rundt oss. Mennesker finnes rundt oss. Ting kan læres. Spørsmål kan stilles. Man kan observere, hjelpe til, prøve, gjøre feil og begynne i det små, lenge før alle brikkene er på plass.
Og kanskje er ikke den neste muligheten alltid noe som kommer gående mot oss ferdig organisert og betalt.
Noen ganger står den faktisk rett foran oss med sveiseapparatet i hånda. 😅
Men da må vi først lære oss å se den.
