Hei kjære dere!
Det er veldig lenge siden jeg har skrevet her inne. Jeg har jo ikke akkurat sluttet å dele fra livet vårt – dere som følger meg på Snapchat vet at jeg «blogger» mer eller mindre daglig der – men det er noe annet å sette seg ned og faktisk skrive. På Snapchat blir det små glimt fra livet, prosjektene, familien og alt det kaoset som stort sett utgjør dagene våre, mens noen tanker trenger litt mer plass enn det.
Og kanskje er det ikke tilfeldig at jeg kjenner på behovet for å skrive igjen akkurat nå, for vi nærmer oss faktisk ti år i Kenya. Det er ganske vilt å tenke på. Ti år med misjon, hjelpearbeid, familie, prosjekter, mennesker, relasjoner, arbeid, masse prøving og feiling, fantastiske gjennombrudd og en god del ting som overhodet ikke gikk slik vi hadde tenkt.
Når jeg går tilbake og leser noen av de gamle blogginnleggene mine, møter jeg på mange måter en yngre versjon av meg selv. Hun hadde veldig mye på hjertet, veldig mange ideer, stor tro på hva som var mulig – og tilsynelatende ganske mye mer tid til å skrive om alt sammen også. 😅
Jeg kjenner meg fortsatt veldig godt igjen i henne. Mye av det jeg skrev den gangen står jeg fortsatt helhjertet for, og noen ting tror jeg kanskje enda sterkere på i dag. Men det er også ting jeg ville formulert annerledes, ting jeg ser mer nyansert på, og noen ting jeg rett og slett tror jeg tok feil om. Det er vel nesten umulig å leve tett på mennesker, kultur, fattigdom, familier, misjon, arbeid, konflikter og hjelpearbeid i snart ti år uten at teoriene man startet med blir utfordret litt underveis.
Så jeg har lyst til å bruke bloggen litt til akkurat det framover. Ikke først og fremst til å fortelle hvor mye vi gjør, men til å dele noen av de tingene vi har lært mens vi har holdt på. Både det som har fungert, det som ikke har fungert, og kanskje spesielt de tingene som har tvunget meg til å se litt kritisk på meg selv og måten jeg hjelper på.
For noe av det jeg har oppdaget etter hvert, er at det faktisk er utrolig vanskelig å hjelpe mennesker godt.
Da vi kom hit, så vi behov overalt. Og når man kommer fra Norge og møter fattigdom på nært hold, er den umiddelbare reaksjonen ganske naturlig: Man vil gjøre noe. Hvis noen mangler skolepenger, betaler man skolepengene. Hvis noen ikke har mat, kjøper man mat. Hvis noen trenger jobb, prøver man å finne en jobb. Hvis noen bor veldig dårlig, begynner man å tenke på hvordan man kan hjelpe dem med et bedre hus.
Man ser et problem, og så prøver man å finne en løsning.
Og noen ganger er det akkurat det som trengs. Det finnes akutte situasjoner hvor mennesker trenger hjelp, punktum, og det har jeg ingen problemer med. Jeg har heller ingen interesse av å bli så opptatt av «bærekraftig bistand» at vi mister vanlig medmenneskelighet på veien.
Det er når hjelpen skal vare over tid at ting blir mer kompliserte.
For hvordan hjelper man egentlig et menneske videre uten å gjøre seg selv til en nødvendig del av livet deres for alltid? Hvordan skaper man muligheter uten samtidig å skape en forventning om at mulighetene alltid skal komme fra noen andre? Og hvordan hjelper man noen til å stå på egne bein uten at man, nesten uten å merke det, ender opp med å stå for dem?
Jeg tror kanskje jeg syntes disse spørsmålene var enklere for ti år siden enn jeg gjør i dag.
Helt fra starten ønsket vi at arbeidet vårt skulle handle om mer enn å dele ut ting. Vi ønsket å hjelpe mennesker til utdanning, arbeid og ferdigheter, slik at de kunne forsørge seg selv og familiene sine. Drømmen har alltid vært at den som trenger hjelp i dag, en dag kan være den som hjelper noen andre. Det er også mye av tanken bak det som etter hvert har blitt Neema Collective.
Men det er én ting jeg har lært veldig tydelig gjennom disse årene: Det er mye lettere å skape en mulighet enn å skape sulten til å bruke den.
Og akkurat der har jeg nok måttet lære en del om meg selv også.
Jeg er nemlig veldig god til å se potensial i mennesker. Kanskje litt for god. 😅 Jeg kan møte en ung gutt og ganske raskt begynne å se for meg hva han kunne blitt. Han er smart, flink med hendene, lærer fort, og før han omtrent har rukket å tenke tanken selv, har hodet mitt begynt å jobbe. Hvem kan lære ham opp? Kunne han lært bygging? Sveising? Mekanikk? Matlaging? Kunne vi gitt ham en jobb? Finnes det et kurs? Hvordan kan vi få dette til?
Gjennom årene har det vært mange unge mennesker jeg virkelig har trodd på og ønsket å hjelpe videre. Jeg har funnet mennesker som kan lære dem opp, skapt arbeidsmuligheter, betalt ting, fulgt opp, oppmuntret og prøvd å få dem til å se det potensialet jeg selv synes jeg ser så tydelig.
Og ofte begynner de.
Det går gjerne veldig bra i starten også. Det er nytt og spennende, og jeg tenker at nå skjer det. Så går det litt tid. Det blir vanskeligere. Noen korrigerer dem. Jobben viser seg å inneholde ganske mange helt vanlige, kjedelige arbeidsdager. Det å bli god på noe krever repetisjon og disiplin, også de dagene man ikke føler for det, og nyhetens interesse begynner å forsvinne.
Så slutter de.
Og jeg har en ganske irriterende tendens til å tenke: Okei, da var kanskje ikke dette riktig. Hva med noe annet?
Så prøver vi noe annet. Og noen ganger noe tredje.
Og plutselig kan jeg sitte der og bruke mer energi på å finne ut hva et annet menneske skal gjøre med livet sitt enn det mennesket selv gjør.
Det har tatt meg overraskende lang tid å innse hva som egentlig skjer når vi kommer dit.
Det er jo jeg som har sulten.
Det er jeg som ligger fem år fram i tid i hodet mitt og ser for meg hvor denne personen kunne vært. Det er jeg som leter etter mulighetene, følger opp, minner på, oppmuntrer og blir skuffet når det ikke går. Jeg har på en eller annen måte begynt å bære en framtid som egentlig ikke er min.
Og man kan faktisk ikke bygge et annet menneskes framtid på lånt motivasjon.
Det betyr ikke at jeg har sluttet å tro på mennesker, eller at jeg tenker at vi bare skal lene oss tilbake og vente på at alle skal ordne opp selv. Absolutt ikke. Noen ganger trenger vi at noen tror på oss før vi klarer å tro på oss selv. Noen trenger en dør åpnet som de aldri kunne åpnet alene. Noen trenger økonomisk hjelp, opplæring, en ny sjanse eller et menneske som går ved siden av dem en stund.
Men på et eller annet tidspunkt må det skje et eierskifte.
Det kan ikke fortsette å være jeg som vil dette mest.
For alle jobber blir kjedelige iblant. Alle utdanninger har dager hvor man har lyst til å gi opp. Alle som lærer en ferdighet kommer til et punkt hvor talent ikke er nok og man bare må gjøre det samme om og om igjen til man faktisk blir god. Hvis hele drivkraften kommer fra et annet menneske, er det veldig vanskelig å fortsette når den personen ikke lenger står ved siden av og drar.
Jeg tror derfor noe av det som har forandret seg i meg de siste årene, er at jeg har blitt mindre opptatt av bare å spørre: «Hvordan kan jeg skape en mulighet for denne personen?» og mer opptatt av å se etter hva som allerede finnes der.
Hva ønsker du selv? Hva har du allerede begynt på? Hva gjør du når ingen følger deg opp? Kommer du tilbake etter at du mislykkes? Spør du? Lærer du? Prøver du igjen?
For det er stor forskjell på å forsøke å produsere motivasjon i et annet menneske og å investere i en motivasjon som allerede finnes.
Hvis noen banker på døren fordi de vil lære, vil jeg veldig gjerne være med og åpne den. Hvis noen prøver, feiler og kommer tilbake for å prøve igjen, vil jeg gjerne investere i det. Hvis noen bruker det lille de allerede har, blir jeg veldig interessert i hva som kan skje dersom de får litt mer.
Men kanskje er det ikke min jobb å få alle til å ville.
Og akkurat den setningen er vanskeligere for meg enn den kanskje høres ut, fordi jeg tror jeg gjennom mange år har blandet sammen det å se potensial i et menneske med å føle ansvar for at potensialet faktisk blir realisert.
Det er ikke det samme.
Jeg kan tro på framtiden din. Jeg kan heie på deg, lære deg det jeg kan, åpne en dør, gi deg en mulighet og gå et stykke av veien sammen med deg. Og jeg håper virkelig at vi skal fortsette å gjøre akkurat det for mange mennesker i årene som kommer.
Men jeg kan ikke ta eierskap over det som egentlig tilhører deg.
Jeg kan ikke ville framtiden din mer enn du vil den selv.
Det er én av de tingene snart ti år her har lært meg. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer ser jeg at det henger sammen med et annet spørsmål: Hva er egentlig en mulighet, og hvor ofte går vi kanskje forbi muligheter fordi vi venter på at noen andre skal presentere dem for oss?
Men det får bli neste innlegg. 😊
This post is also available in English
