Torsdag og fredag forrige uke hadde vi outreach til Bamba, det tørkerammede området jeg har fortalt dere om før. Dette var mitt første besøk dit, og det gjorde sterkt inntrykk. Det er vanskelig å plukke ut hvilke historier jeg skal dele med dere, fordi alle levde i så stor fattigdom og nød. Det har tatt meg mange dager å greie å få dette ned på papiret, men jeg skal prøve å skildre noen av historiene vi opplevde for dere.
Vi skulle egentlig ta med oss mamma, pappa og gjestene våre dit, men fordi varmen var veldig vanskelig for dem å takle, og noen av de var syke, ble de hjemme mens jeg og Stig Ove dro med det lokale teamet vårt. Esther valgte å bli hjemme med bestemor og bestefar, mens Leo ønsket å bli med oss den andre dagen. Det angret han fort på, han syntes det var veldig kjedelig å kjøre så mye i bil i varmen uten aircondition.
Vi har fått oss utrolig gode venner her som jeg har fortalt dere om før, og jeg er så glad for at Daniel, Hannah, Wazi og Joyce ble med oss på denne turen. I tillegg hadde vi med oss hushjelpen vår Harusi, som også har veldig lyst å bli mer involvert i arbeidet vi gjør. Hun er også ei veldig bra dame som vi har blitt så glad i, og det var koselig å se hvor gode venner hun og de andre ble. De lokale vennene våre overnattet på et gjestehus, mens jeg og Stig Ove kjørte den drøyt halvannen time lange turen hjem om kvelden. På kvelden og morgenen før vi kom dro de på eget inititativ ut i byen for å be for folk, og de koste seg så mye sammen:)
Tørkekatastrofen i hele Kilifi fylke er enorm, og behovene er overveldende store. Men vi bestemte oss for å prøve å i hvertfall gjøre det lille vi kan og hjelpe noen der vi har hørt det har vært verst og folk har dødd. I byen Bamba kommer myndighetene av og til med tankbiler med vann, og der i byen går det ann å kjøpe mat. Det er ikke nok for alle, men de sulter ikke ihjel. Så vi satte oss i bilen og kjørte en times tid innover i bushen. Der skal jeg love deg at det var andre tilstander. Folk bodde i ødelagte skur, de fleste vi snakket med hadde ikke spist på minst et par dager, og alle var depressive og motløse. Hele familien satt for det meste rundt husveggene i skyggen hele dagen for å ikke bruke opp kreftene sine, mens én som oftest gikk ut i kilometervis for å lete etter vann. Det lille vannet de fant var som regel ikke rent nok til å drikke. Det var veldig tøft å besøke disse familiene. Jeg følte meg så utrolig liten og ble så lei meg over at vi kun kunne mette noen få, og at vi måtte velge kun et par familier av de vi møtte som vi kunne adoptere og støtte daglig med mat gjennom denne tørken. Alle er jo i så stort behov for hjelp.
Denne eldre dama var den første vi besøkte. Hun var veldig, veldig dehydrert og skrøpelig. Hun hadde bodd hele livet sitt ute i bushen, og hadde aldri sett en hvit person før. Hun spurte vennene våre hva som var galt med meg, og om jeg var albino! Da jeg tok bilde av oss lurte hun også på hvordan jeg hadde fått ansiktet hennes inni den boksen. Hehe, mange nye opplevelser for denne dama! Vi gav henne 4 kg maismel, 1 kg bønner, salt og 25 liter med drikkevann. Det gav vi til alle vi besøkte, og til de største familiene gav vi det dobbelte. Dette i tillegg til de vi adopterte som får det samme målet med mat gratis i butikken daglig. Men siden vi ikke ville besøke noen tomhendte, fylte vi lasteplanet vårt med masse mat som vi delte ut til alle vi besøkte. Det var rørende å se reaksjonen til folk!
Dette er nabohuset hennes. Hun som bodde der har heldigvis reist fra hjemmet sitt og søkt tilflukt hos slektninger.
Vi møtte disse to eldre mennene langt uti bushen, 20 min kjøretur fra nærmeste butikk og vannhull. De hadde vært på leting etter mat, men var nå på vei tomhendte hjem… Jeg fikk så medlidenhet med de der de slet seg framover meter etter meter, og de greide såvidt å gå stødig. De var begge gamle og slitne etter et langt og hardt liv, og de hadde ikke spist på et par dager. Vi gav de begge rasjoner med mat, og bare håpte at de skulle møte på noen på veien som kunne hjelpe de å bære de tunge kiloene hjem. De var helt satt ut av nestekjærligheten vi viste de, og var så takknemlige. Det var et rørende øyeblikk.
Vi møtte også en stund etterpå en høygravid kvinne som gikk med en tom 25-literskanne på hodet og lette etter vann. Hun var på en mange kilometers lang gåtur inn til Bamba by for å se om hun kunne kjøpe vann noe sted. Hun ble så overrasket og strålte som en sol da vi fylte opp kannen hennes gratis, og sparte henne for den lange gåturen.
Dette er Tabu. Hun er enke som bor alene med fire barn, 30 min kjøretur fra nærmeste butikk, og 1,5 t kjøretur fra byen Bamba. Midt i en øde “ørken” i bushen. Hun har ingen familie eller slektninger i nærheten som kan hjelpe henne med å få skaffet mat, så hun og barna sliter veldig. De bruker dagesvis på å gå og gå for å lete etter noe å spise eller drikke. Når vi kom til de kom eldstesønnen på 12 år nettopp hjem etter å ha lett etter vann, uten hell. Hun og barna bor i ei lita hytta, hvor det er akkurat plass til en flettet “seng”, hvor de alle fem sover. Taket hennes var ødelagt, og når regntiden kommer er ikke det huset boende i. Vi håper på å dra tilbake om noen uker, og da planlegger Stig å ta med materialer så han får byttet taket hennes. Dette er en familie som vi har adoptert, slik at de kan dra på butikken og få daglig rasjoner med mat hver eneste dag fram til regntiden begynner, og de kan begynne å så i åkrene sine igjen.
På vei til Tabus hus, kjørte vi oss vekk i det øde landskapet. Hver tørre busk så helt lik ut, så vi kjørte fram og tilbake litt, før vi plutselig så en klynge av hus i nærheten. Stig fikk et kunnskapsord om noen som hadde vondt i øret, så vi stoppet ved huset og spurte om noen der hadde vondt i øret. Tre familier bodde i de husene, og alle samlet seg rundt bilen og hvitingene som dukket opp. Ei gammel dame fortalte at hun hadde problemer med ørene, men vi fikk ikke be for henne i Jesu navn. Hun sa hun praktiserte heksekraft istedet. Stig Ove fikk et nytt kunnskapsord om vondt i hoftene, og en gammel mann kom haltende og sa han hadde store smerter i hoftene, og også i ryggen og brystet. Stig Ove bad for ham, og han ble momentant helbredet og begynte å hoppe opp og ned og le i forundring og takknemlighet. Etter det bad vi for 5-6 til som også ble helbredet for smerter og plager, og alle ble helbredet. Etterpå ville alle ta imot Jesus som Herre og Frelser i livet sitt. Hushjelpen vår Harusi snakker stammespråket og var tolk for oss, og hun og Daniel koste seg med å be for de syke sammen med Stig.
Etterpå delte vi ut rasjoner med mat til alle tre familiene og rent drikkevann. Vi fikk telefonnummeret til den eneste ungdommen som hadde telefon av de, slik at vi kan holde kontakt. Neste gang vi drar til Bamba, vil vi besøke disse familiene igjen.
Dette er en annen familie som jeg momentalt følte så nød for. Dette er familien Chengo, og de består av mor, far og sju små barn. De bor i dette “huset”. Mannen i huset virket som en usedvanlig god mann, som ikke har forlatt familien som som de fleste andre, men han står på og prøver å skaffe mat til familien sin.
Da vi kom satt de og spiste “frokost”. De hadde drøyd det til klokken to, slik at de kun behøvde å spise ett måltid til før de la seg på kvelden. De delte på en skål med tyntflytende grøt, som er bittelitt maismel kokt med mye vann. Dette er det de spiser hver dag, de dagene de har mat å spise. Pappaen fortalte at noen dager hvor de ikke hadde mat, tok han noen steiner i en kjele sammen med litt vann og satte over bålet, slik at ungene så den kokende kasserollen og trodde at middagen var på vei. Dette gav de en ro og forventing, slik at de greide å ignorere de sultne magene sine og falle i søvn… Det er hjerteskjærende!! Men takk Gud for at denne familien nå får mat hver eneste dag, mer enn nok til å mette alle ni helt frem til regnet kommer og gjør at pappaen kan begynne å jobbe i åkeren igjen.
Myndighetene har vært i dette området tidligere og skrevet ned navnene på mennesker, og lovet at de skulle få hjelp av det offentlige. Men ifølge de lokale så har de ikke fått hjelp en eneste gang, myndighetene bruker bare disse listene for å gi videre til hjelpeorganisasjoner og FN, mens hjelpen aldri når frem. Det lille av hjelp som kommer, kommer til byene, og når de ute i bushen får gått de mange kilometerene dit, er vannet og maten borte. De er dermed helt uten håp, og føler seg helt maktesløse på hvordan de skal overleve denne katastofen. Det var sterkt å se håpet og takknemligheten i øynene til disse menneskene da de fikk et lite glimt av håp om at det finnes mennesker som bryr seg, selv om de føler at myndighetene ikke gjør det.
Tusen takk til Afrikahjelpen og mamma og pappa som gjorde det mulig for oss å forplikte oss til å støtte disse to familiene gjennom hele denne tørketiden! Vi håper på å snart kunne reise tilbake og prøve å hjelpe enda flere:)
This post is also available in Norsk bokmål
