Nå har vi vært her i Kilifi i 8 dager, og vi begynner å finne oss til rette. Vi har jo bodd nesten to år i Mosambik, og vi er vant til å leve enkelt. Vi er vant til å dusje i kaldt vann, vaske klær for hånd, hente vann fra brønn når nødvendig, takle strømavbrudd osv.
Det vanskeligste hittil syns jeg er maten. Jeg elsker mat, og jeg elsker å lage mat, og det er et offer for meg å måtte ha et enkelt kjøkken uten særlig utstyr, og ihvertfall hittil, lage veldig enkle måltider. Vi er vant til å ikke ha tilgang på samme matvarer som i Norge, men hittil syns jeg det har vært vanskeligere her enn i Mosambik. Vi har vært på et fint kjøpesenter i Mombasa, og jeg tenkte at her fant jeg sikkert masse bra råvarer (annet enn skvip fullt av sukker og tilsetninger, og etterligninger), men det var skuffende lite. Alt jeg har funnet av kjøtt- og osteprodukter har vært dårlig, og melka smaker fælt, og det er veldig lite vestlige matvarer som vi er vant med hjemmefra. Jeg vet jeg kommer til å venne meg til det, for det gjorde jeg i Mosambik også, men det tar litt tid. Etterhvert vil jeg få nok råvarer og kjøkkenutstyr til å lage det meste fra bunn også. I mellomtiden blir det mye afrikanske måltider, som gårsdagens middag som var en rett jeg lærte i bushen i Mosambik. Esther sier det er favorittmiddagen hennes, og at hun vil spise det hver dag! Jeg er enig, men det tror jeg ikke Stig er;) Den består av hvitløk, løk, buljong, vann,hodekål og tomater, servert med ris.
Jeg elsker hvor tilpasningsdyktige barna er. Det er fascinerende å se hvor fort de finner seg til rette. Den første dagen vi var å så på huset sa Esther at hun ikke ville bo her, men bo på hotellet istedet. Som egentlig er ganske forståelig, de hadde tross alt basseng;-) Men allerede etter én dag sa hun at hun trivdes i vårt nye hjem, og gledet seg til å bo her. Jeg prioriterte å ta med endel av ungenes leker i flyttelasset, og det tror jeg var lurt. De er tilfredse overalt tror jeg når de har mamma og pappa, og favorittlekene sine med seg:)
Da vi bodde i Mosambik lærte hun seg bortimot flytende engelsk (for en treåring), men hun har glemt det meste mens vi har bodd i Norge, selv om språkforståelsen fortsatt har vært stor. Etter at vi kom hit til Kilifi spør hun hele tiden “mamma, hva er stol på engelsk? Hva er seng? Hva er hus på engelsk?” Og så lager hun seg setninger på blandet norsk/engelsk og øver seg. “Mummy, where is….?” Det er utrolig skjønt å høre på!
Begge ungene gleder seg til å gå mer rundt i landsbyen og få seg venner:) Jeg og ungene gikk en runde i nabolaget igår ettermiddag mens Stig var i Mombasa, og det var så koselig! Jeg føler meg mye tryggere med å gå rundt alene her enn jeg gjorde i Mosambik, og folk er så vennlige og imøtekommende. Folk blir så overrasket når jeg sier vi har flyttet hit og bor her i landsbyen. Og de smiler bredt og ønsker oss velkommen!
Idag skal Stig igjen inn til Mombasa. Vi leverte leiebilen vår igår, så nå tar vi lokal buss, moped og “tuktuk” rundt omkring. Jeg vil ikke ta med ungene på offentlig buss, for bussjåførene er kjent for å kjøre veldig dårlig, og ofte i ruspåvirket tilstand… Disse små bussene er i ulykker hele tiden. Så nå er det Stig som drar på butikken og gjør ærender alene, mens jeg og ungene venter hjemme. Derfor må vi skaffe oss bil så fort som mulig. Stig skal inn å se på flere biler idag, og jeg håper han finner en som passer vårt budsjett. Det må helst være en firehjulstrekk da veiene her er dårlige og fulle av hull. Vær med å be om at vi finner den perfekte bilen!
This post is also available in Norsk bokmål
