Etter over to års hard jobbing og intens stå-på-vilje og stahet fra meg, var vi overlykkelige over å endelig få besøksvisum til Ndoro slik at vi kunne reise til Norge!

Som de fleste av dere vet; så har han bodd med oss de fire siste årene, og vi har jobbet så hardt med å få han til å føle seg som endel av familien. Etter å ikke hatt en familie de første sytten årene av sitt liv føltes det for godt til å være sant at vi ønsket å gjøre han vår sønn, og spesielt da ettårsdagen for da han flyttet inn til oss nærmet seg, slet han med mye frykt og usikkerhet, da han aldri hadde bodd noe sted lengre enn ett år om gangen i hele sitt liv. Hans oppførsel var drevet av traumer, og et ønske om å stenge hjertet sitt og beskytte seg fra å bli såret.

Jo mer vi blir kjent med han, jo mer har vi forstått dybdene og ettervirkningene av omsorgssvikten og traumene han har gått gjennom, og tilknytningsforstyrrelsen og vanskene det har gitt han.

Det har vært mange prosesser, vanskelige samtaler, konflikter, og tårer. Men med tid, forståelse, tålmodighet og kjærlighet har vi skrelt vekk lag etter lag og knyttet et sterkt familiebånd, og han følte seg endelig trygg i familierelasjonen vår og stolte på at vi aldri kom til å forlate han.

Det har derfor vært så viktig for meg å ha han med oss på vår første reise, og ikke etterlate han hjemme mens vi reiser med Esther, Leo og Sarah. Jeg hadde ikke lyst å rippe opp såret av å føle han ikke er nok familie, eller ikke likestilt med de andre barna. Men å få pass og visum til han viste seg å være mye vanskeligere enn vi trodde, og det har krevd mye tid og innsats. Men jeg har nektet å gi opp, og nektet å reise uten han. I fjor takket vi tilogmed nei til en gratis reise til Mexico på et luksushotell for ferie og konferanse, fordi de ikke ville inkludere Ndoro i invitasjonen. Kjedelig, men et lett valg. Familie først.

Å få besøksvisum til Norge viste seg også å være mye vanskeligere enn vi hadde trodd. Vi søkte i juni ifjor og håpet å reise hjem til jul. Det ble blankt avslag, da de mente det var for stor sjanse for at han som en ung, afrikansk gutt ikke kom til å reise hjem igjen til Kenya etter endt besøk. Vi klagde på avslaget umiddelbart, og la ved masse forklaringer på vår familierelasjon og garanterte for hans hjemreise osv. Svartiden på anken økte fra 6 mnd til 9 mnd, og vi ble lovet svar i mars. Vi fikk da fornyet håp om at vi kunne reise hjem i april, til påske. Siden det er fire år siden vi har vært i Norge, hadde vi fått beskjed fra Helfo at vi måtte ha et Norgesopphold på tre mnd. Mars kom og nesten gikk, og på bursdagen hans 27 mars purret jeg på, og fikk den skuffende beskjeden om at svartiden var økt til 12 mnd og at vi ikke kunne forvente svar før juli.

Etter noen timers betenkningstid bestemte jeg meg for å trekke søknaden, og heller legge inn ny søknad. Vi hev oss rundt og brukte de to neste dagene på å få ordnet forsikring, og alt av papirer vi behøvde, og dro til Nairobi og søkte på nytt til ambassaden. Vi holdt pusten de neste dagene. Vi visste at dersom de nå sa nei igjen, var det ikke noen vits å klage igjen, da måtte vi godta avslaget og reise uten han.

Onsdag 5 april, på pappas bursdag, fikk vi pakke i posten. Det var Ndoros pass. Jeg holdt pusten og kjente hjerteslagene hamre under huden da jeg nervøst og med skjelvende fingre rev opp konvolutten. Jeg var livredd for et nytt avslag. «Du har blitt innvilget Schengen visa….» jeg knakk sammen av lettelse og brast ut i hulkende gråt. Endelig!

Gleden i ansiktet hans da jeg fortalte han nyheten var ubeskrivelig. Han hadde forberedt seg på å håndtere et avslag, som utallige ganger før i livet. Men Gud er god, og vi er så takknemlig!

Vi hev oss rundt og bestilte billetter, og reiste seks dager senere. Vi har nå vært i Norge i seks uker, og har seks uker igjen. Det har vært en ubeskrivelig reise, og jeg skal prøve å blåse litt mer liv i bloggen og dele litt av eventyret vårt med dere, og hvordan det har vært å komme hit for Ndoro, og også for oss å komme til Norge etter fire år.

This post is also available in Norsk bokmål

%d bloggers like this: