Nå sitter jeg i mørket og bruker mine siste prosent batteri på telefonen til å forhåpentligvis rekke å skrive et blogginnlegg. Strømmen forsvant i ettermiddag, og har vært borte hele kvelden. Vann har vi hatt tilsammen 4-5 dager de siste fem ukene. Jeg må innrømme at det er veldig slitsomt, spesielt når jeg vet at det kun er vår del av landsbyen som har så mye problemer, og at det er mye mer stabilt kun 200 m unna. Tanken om å flytte til et annet sted i Mnarani har slått oss flere ganger, men det er også slitsomt og noe vi ønsker å unngå. Vi bor også et ganske billig sted nå, og ønsker å bli boende her fram til vi får flyttet på tomta. Forhåpentligvis blir det ikke altfor mange måneder til!
De siste dagene har Leo vært litt syk, og vi har holdt oss hjemme mens Stig og Esther har vært på møtene under treet og gjort våre vanlige program. Vennene hans har tydeligvis savnet Leo, og de har hver sin tur kommet både igår og idag med kjeks, banan og melk til han og Esther. De vet at det er tre av Leos favoritter:) Det er selvfølgelig i seg selv veldig snilt gjort av de, men med tanke på at dette er noen av våre aller fattigste venner, som såvidt har råd til å fø seg selv, så viser det en utrolig sjenerøsitet og kjærlighet, som er veldig rørende.
Også tidligere i uka kom ei dame som ønsket å gi oss noe for å vise sin takknemlighet. Både hun og dattera har blitt helbredet for store helseplager, og forrige uke besøkte vi hjemmet deres. Det var en stor ære for dem, og mannen hennes sa det var et mirakel at de hadde fått hvite på besøk, og at dattera som hadde vært for syk til å gå på skole, ble momentant helbredet. De er veldig fattige, men hun lager hjemmelaget vaskemiddel som hun selger, og hun ville gi oss 1,5 L av det, for å takke oss. Det viser et stort hjerte, og jeg syns det er fantastisk å se de store hjertene og sjenerøsiteten til mange av de lokale. Uansett hvor lite de har, så deler de. For et privilegium å få bo her og dele livene våre med disse dyrebare menneskene! På tross av alle utfordringene.
Jeg er veldig fornøyd med at jeg føler vi virkelig har lyktes med å skape gode, ekte relasjoner med de lokale, og at vi så godt vi kan har blitt endel av deres fellesskap. Det er ikke noe maktforhold hvor den hvite er på toppen som vi har sett altfor mange eksempler av før, men vi har gjensidig respekt og kjærlighet for hverandre, og vi legger vekt på å ha en lederskapsmodell hvor vi er de største tjenerne, og hvor vi er en familie. Det er en revolusjonerende tankegang for de fleste her, som er vant med at både hvite og pastorer er øverst i et hiarki hvor de svakeste i samfunnet er nederst. Både familiene og naboene er overrasket over at de som før var “utskuddene” i landsbyen på grunn av analfabetisme og fattigdom, er våre beste venner. De sier ingen har vist de slik kjærlighet før. Jeg elsker å røre opp i deres oppfattelse av hva kjærlighet og kristendom er!
This post is also available in Norsk bokmål
