Idag var en trist dag. I formiddag sa vi farvel til våre gode venner fra Sveits som reiste hjem. Vi er så glade for at Gud har gitt oss så gode venner mens vi har vært her, og det har gjort oppholdet her så mye bedre. Vi har vært som familie for hverandre, og støttet og hjulpet hverandre gjennom mange faser og prøvelser. Jeg er ganske glad for at vi reiser hjem få dager etter de, for det hadde vært veldig utfordrende å fortsette å leve på basen uten de.
Leo er veldig glad i å kysse på Joy;)
Nå er det under 3 dager til vi reiser. Mandagsmorgen kl 10.30 kjører vi til flyplassen. Vi gleder oss utrolig mye. Ikke til reisen på 33 timer, men til vi er framme i Norge. Stig har allerede planlagt kafédate på onsdag, for å drikke god kaffe, snakke, debriefe og legge nye planer. Ungene er helt ville av forventing til snøen, men de har definitivt ikke skjønt hvor kaldt det blir. Jeg gleder meg litt til kulden, de siste dagene har varmen vært nesten så intens som aldri før, og det er vanskelig å få gjort noe. Idag har jeg bare gått rundt svimmel og halvdøsig og gjort minst mulig, mens nå når klokken har bikket ni begynner det å bli mulig å pakke. Med vifta på full gass! Det skal bli forfriskende med kulde. Men jeg vet det ikke går mange dagene før jeg savner varmen;-)
Det aller tyngste med å dra herifra blir å dra ifra Jemima. Esther og Jemima er like gamle og som erteris, og er sammen fra morgen til kveld. Esther har ikke skjønt at vi ikke kommer tilbake hit, for hun sier at hun vil Jemima skal være med på ferie til Norge. Jemima sa selvsagt ja da Esther spurte. Hadde det bare vært så enkelt… Savnet blir definitivt stort!
This post is also available in Norsk bokmål
