Hjemme for lunsj og tenkte jeg skulle gi et livstegn. Idag er en skikkelig travel dag, de to sykepleierne som har vært her for kun to – tre måneder reiser hjem idag, og de har begge hatt tre kronisk syke unger hver som de har fulgt opp, som jeg nå skal overta. Så nå må jeg gjøre litt research og lese meg opp på diabetes type 1, HIV, dermatitis/eksem og tuberkulose. Jeg har selvsagt en del grunnleggende og generell kunnskap, men dette er ikke ordinære tilfeller, langt derifra. Dette er komplekse og vanskelige tilfeller. Så må lære mer om komplikasjoner, behandling osv. Selv om det meste av ihvertfall medisinsk behandling er bare å glemme, fordi mulighetene rett og slett ikke finnes her! Det er trist å innse at ofte kan man bare hjelpe til en viss grad.
Vi har fått ei hushjelp som heter Isabella, som er ei dame fra disippelgruppa til ei av misjonærene her. Hun er en tobarnsmor som er veldig glad for å ha fått seg jobb. Hun skal være her i første omgang fire timer på hverdagene og gjøre husarbeid, og hjelpe med ungene. Hun kommer godt overens med Esther og Leo, og det er så fint. Hun snakker ikke et eneste ord engelsk, men det går helt fint, vi klarer greit å kommunisere, og bruker Google Translater app når vi trenger det. Og Esther responderer på alle språk;-) haha. Det er kjekt når de er så små og så tilpasningsdyktige!
Trist avskjed for Edith og Christina
This post is also available in Norsk bokmål
