Idag har vært en veldig fin dag! Når vi våknet idag tidlig visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom denne dagen, men med god hjelp fra venner har den vært et koselig avbrekk fra de vante travle/stressende/slitsomme -“alenemamma”-dagene jeg har hatt siste uka.
Noen venner fra misjonsbasen vår i Maputo kom hit til Nelspruit idag, og selv om de dro igjen allerede ikveld, så har de hjulpet meg litt. Først kom de hjem til oss slik at jeg fikk tatt meg en dusj og vasket håret, og det skal jeg jammen meg si deg var deilig!! Å være alene på badet er en svært sjelden luksus. Så dro vi til kjøpesenteret og spiste lunsj sammen. Det var så utrolig deilig. Hun ene tilbydde seg å mate Leo, mens hun andre ble med Esther i lekerommet mens vi ventet på maten vår. De byttet på å ta seg av Leo slik at jeg fikk spise maten min helt i ro og fred. Det var helt utrolig!! Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre – kunne jeg faktisk tillate meg selv å trekke pusten? Du syns kanskje det høres overdrevent ut at jeg blir så glad for sånne småting, men det betydde veldig mye for meg. Bare det å ikke behøve å trille én unge i vogna, mens den andre er i bæresele på magen eller ryggen min, var en utrolig frihet.
Etterpå gikk vi litt rundt i senteret og prinsessa mi fant seg et skjørt hun sååå gjerne ville pynte seg for pappa med! Mammaen kunne jo ikke si nei til det… Å besøke pappa er dagens høydepunkt.
De savner hverandre like mye begge to<3
Senere kjørte de oss til sykehuset, og de passet på Leo mens jeg og Esther gikk inn og besøkte Stig Ove alene. Som du ser så var hun ikke særlig glad for å ikke kunne ta han med seg hjem.. Men imorgen kan hun forhåpentligvis det! Endelig er han littegrann på bedringens vei. Han må fortsatt sitte mest mulig helt i ro for ikke å få sterke smerter, men han føler ikke lenger at han er tømt for livskraft og ikke greier annet enn å ligge i senga og døse hele dagen. Han sov også to timer i strekk i natt, og har greid å få i seg litt mat, som er første gang på flere dager på grunn av de intense smertene. Det sier litt om hvor syk han har vært! Men vi priser Gud for at han viser tegn til bedring nå. Jeg syns det er litt tidlig å skrive han ut når han fortsatt har så mye vondt, men legen sier at det han gjør der kan han gjøre hjemme; ligge i ro og spise antibiotika og smertestillende.. Og det blir nok en lettelse for Esther. Jeg blir av og til på gråten for jeg får så vondt av henne der hun går hele dagen (og natta!!) og spør og roper etter pappa. “ Pappa sykehuset, pappa syk, pappa fisk snart?“, går på repeat, sammen med “kjøre bil, ‘søke pappa sykehuset, Esser” og “Esser ælske pappa“.
Som dere skjønner er hun veldig pappajente, og gleder seg veldig til han er hjemme hos oss igjen!
This post is also available in Norsk bokmål
